Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Humanismen. 1500—1700 - Petter Dass
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
PETTER DASS 189
likegyldig, således nesten alle hans utallige leilighetsvers. Meget i hans
religiøse diktning, særlig i de fortellende er oss også fjernt. Det beste han
har diktet, er skrevet ut av hans eget sinn og bunner i iakttagelse og selv-
oplevelse. Hans iakttagelser og hans følelser er hans diktnings kilder. Han
følte noe personlig og inderlig ved det han skrev. Han eide stor sans for
form, det var lett for ham å finne det billede og de ord som føiet sig na-
turlig inn i den valgte rytme. Hans verseform er utpreget musikalsk, diktene
er smidige og sangbare. Men hans særkjenne som dikter er at han ser
tingene fra nytt av, friskt og umiddelbart og at han med likefremme og
djerve ord — stundom isprengt med fremmedord, for det var han vant
med å bruke — sier det han føler og gjengir det han har sett. Natur-
inntrykket, følelsesinnholdet flyttes uten å miste farve og liv like over i
diktet, kunstnerisk fortettet. Han er den første norske dikter som ikke
lærd omskriver og allikevel når utover den dilettantiske enkelhet. Jevn-
heten blir hos ham inderlighet, enkelheten løftes over i virkelighetsnær
patos. Man tar de enkle ord om en manns plikt til å gjøre sin gjerning
og dø for den om han må, fortettet i skjønne dyptfølte ord, båret av en
rolig og verdig patos:
Hvad vil en Guds Tjener bekymre sig ved,
At ham er udvalt et Begravelses Sted,
Som Mennisken ikke kan finde?
Om han ikke bæres af Venner her ud,
Han kan dog med Mose begraves af Gud
Og lukkes saa rolig derinde.
Slike ord av ekte poesi hadde ikke lydt i norsk diktning siden den nor-
røne litteraturs blomstring. Her utfoldet sig igjen et menneskesinn, fritt,
naturlig. Her åpenbaret sig igjen oprinnelighet i diktning. Det er denne
medfødte evne til å søke til sitt eget sinns indre og til virkeligheten, som
gir den blivende kraft i hans poesi. I hans kunst er det liv og ånd. Denne
hengivelse til virkeligheten, hans sinn inn til en stor natur og den åpne
iakttagelse av folkelivet, gjør det naturlig for ham å bruke friske og folke-
lige norske ord, slik at hans sprog virker som nyskapt mot det hans sam-
tidige norske diktere bruker. Han skrev ikke for en lærd verden eller for
mektige beskyttere, han skrev som han selv vilde, for alt folket, for venner
og bekjente, som selv kjente den verden han diktet om, forstod de ord
han brukte og trengte den kraftige gudsfrykt han kunde gi dem. Først
og fremst vender han sig til folket, til menigmannen, deres prest og dikter
taler til dem. Slik åpner han «Nordlands Trompet», i mektige fulltonende
strofer, friske av havluft, med dypt poetiske ord, og allikevel jevne som
en landsens hilsen:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
