Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Ludvig Holberg 1700—1750 - Komediene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
84 LUDVIG HOLBERG
ham, han hadde alltid hatt den svakhet for øie og tuktet den. Hissigheten,
motsigelsestrangen, lysten til å hevde de mest ytterliggående meninger, alt
det kjente han fra sig selv. Men det var også tidens store syke. Ikke den
nye tids, men den svinnende tids. Og han skapte den mest uforgjengelige
komedietype og et evig levende menneske, den disputersyke unge pedant.
Et første utkast eller en antydning til Erasmus finnes i disputas-
skildringen i «Peder Paars», 1. bok, 3. sang. Selve komediefiguren fant han
antydet i Aristophanes «Skyerne» med spotten over Sofistene. Komedien
fremtrer som et angrep på disputasøvelsenes ødeleggende innflytelse på
studentenes utvikling. Men dens stoff er langt mere omfattende og dens
verden langt større. I den oplever man to tiders, en gammel og en nyere
tids sammenstøt, og konflikten løses ved at ennu en tid, fremtiden, trer til
og viser veien ut av forvirringen.
Var det fjernt fra Holberg å opfatte Jeppes historie tragisk, hadde
han overhodet ingen tanke om at det var noe tragisk ved Erasmus. Ikke
et øieblikk har han drømt om at noen skulde kunne opfatte Erasmus Mon-
tanus som de nye tankers martyr — slik f. eks. Kristian Mantzius ut fra
sitt temperament spilte rollen. Det vilde også være ganske uriktig. Jeppe
kan vi føle tragisk uten at stykket forrykkes. Erasmus opfattet tragisk gjør
komedien meningsløs. Det er ikke tragisk, men komediens alvor at også
det, som er sant og verdifullt i Erasmus” viden, blir latterlig og må av-
sverges, fordi han selv ikke skjelner mellem stort og smått og derfor trek-
ker hele sin viden med sig i fallet.
Midt i sin tilegnelse av sitt århundres nye videnskap og dets bærende
idéer, ansatt ved en videnskapsanstalt for pedanter, seende unge menn gå
ut i livet ikke utviklet, men fordummet og tilstoppet av viden, har Hol-
berg spurt sig selv: hvad tjener kunnskap til, rent menneskelig sett, hvad
er forholdet mellem menneskeverdi og viden.
Den livsopfatning som ligger under «Erasmus Montanus», og som Hol-
berg har bekjent sig til også ved andre leiligheter, er den, at et menneske
er verdifullt i sig selv, så lenge det holder sig innenfor sin begrensning,
og at kunnskap først er verdifull når den er kommet i inderlig forening
med oprinnelig menneskelighet. Derfor er Montanus’ foreldre, Nille og
Jeppe, verdifullere, de dyrker sin jord og er gode mennesker og står i det
inderligste personlige forhold til sin gjerning. De er helt uvitende ut-
over det de skal kunne, sin arbeidsviden, men erkjenner det. Derfor er
Jakob verdifull, fordi han står fast i sin gjerning og har sin kunnskaps-
lyst rettet mot det nyttige. Jeronimus er en hederlig og bra mann så lenge
han holder sig innenfor sitt område, komisk straks han tar standpunkt til
degnen og Erasmus. Ved hans side, men enn mere komisk, fordi han er
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
