Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Tiden og mennene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDEN OG MENNENE 7
Eidsvolls gamle prestegård. Nedbrent 1877.
Eiendommelig er det å iaktta hvordan også hans naturfølelse er i slekt
med det 18. århundres. Hans forkjærlighet for naturstudiet, for botanikken
er fra den tid. Som Claus Fasting hadde gjort det, gir også han i sine
folkeskrifter sine lesere en plantelære. Og det landskap som er i Werge-
lands poesi, er ikke det intime, ikke det avgrensede hjemlige hvor skild-
ringen gir gjenkjennelsens stemning. Han forstørrer det, almengjør det,
det blir et poesilandskap med store linjer og former; han skuer fra Skreia
— en nokså uskyldig ås ved Mjøsen — til Kaukasus, ubekymret for dimen-
sjonenes forskjellighet, begge er de frihetens fjell, og han, Wergeland, står
på Skreia, og han ser Kaukasus, og hans sjel flyr over avstandene. Det er
gjenklang fra det 18. århundres tilbøielighet for det kunstige landskap, bare
med den uhyre forskjell at hos ham blir det ikke det kunstige, men det
poetiske landskap. Men med den gryende hjemlige naturfølelse har han
liten forbindelse — det er intet hos ham som varsler Moe og Asbjørnsen.
Det er intet av det 19. århundres naturfølelse selv i et så sent skrevet
dikt som «Hardanger» i «Den engelske Lods». Det er et beskrivende dikt
i det 18. århundres stil, det eier ikke intimitet, ikke nærhet i naturbilledet,
det er ikke norsk vestland i det. Det er til syvende og sist slett ikke natur-
skildringen det kommer an på, men det å vise hvordan et oprevet men-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
