Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Tiden og mennene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDEN OG MENNENE 19
hadde en meget beskjeden diktning, en malerkunst, hvis begavelser alle
reiste ut, et musikkliv, hvis eneste geni, Ole Bull, var verdensborger, et
teater som var dansk og dårlig dansk. Hjemlig kunstliv fantes ikke. Og
det var dette ukultiverte nybyggersamfund som man skulde være begeistret
for! Det skulde man slå sig til ro med. Det skulde det være forbudt å
kritisere. Nei, hvad her trengtes, var et sannhetens ord, en modig manns
åpne kritikk. Den vadmelsklædde nasjonalbegeistring skulde ikke skjule
for disse unge menn den ukultur og råhet som satt i høisetet!
Alle disse menn var gjennem tradisjon knyttet til den danske kultur.
Gjennem århundrer hadde Kjøbenhavn vært Norges og Danmarks kultur-
centrum, og det vedblev å være slik for dem ennu — i lange tider. Og det
var ikke underlig. Man må huske hvad Oslo var for en småby den
gang. En ånd som Wergeland med slik uendelig oprinnelighet og slike
kilder i sitt eget sinn, med slik genial optatthet og slik uvøren tillit til
sig selv, han kunde klare sig, han førte en verden med sig. Og dessuten,
hvad som betydde overmåte meget, hans hjem, hvor han i de unge år bodde
like meget som i Oslo, var Eidsvoll. De andre var som fattige hybel-
studenter bundet til Oslo. Og ikke fullt så rike ånder som Wergeland
trengte kilder til fornyelse og berikelse. Men kildene i Oslo rant såre
sparsomt og var ofte temmelig grumsete. Kunstlivet var intet. Selskaps-
livet som i årene før 1814 hadde hatt et visst storstilet preg, var nu nær-
mest parodisk. De økonomiske forhold var meget trykkende. Nei, livet i
Oslo skulde ikke øke begeistringen i kritiske og nøkterne sinn.
Den hesblesende og rå begeistring som bare hindret kulturutviklingen,
måtte slåes ned. Kampen mot embedsstanden, som var den eneste som
hadde kulturell tradisjon, måtte stanses. Bondepartiets fremrykning måtte
hindres. Og minst av alt måtte forbindelsen med Danmark brytes, det
eneste land hvorfra Norge kunde motta direkte åndsimpulser. Danmark
hadde nu sin store gullalder i diktningen, der hadde romantikken funnet
sin endelige og gyldige avklaring. Der hadde de ikke alene diktningen,
men også dens estetikk. J. L. Heiberg hadde der utformet sin estetikks
evige og for alltid gyldige regler. Poesiens vesen var harmoni, klarhet,
formfullendthet. Og denne estetikk var igjen arven efter Tysklands stor-
hetstid, det var Schillers lære om diktningens inderlighet, om hvordan
verset, selv enkelt og billedløst, skulde være helt symbolsk i tanker og ånd.
Inderlighet, personlig selvfordypelse, avklaring gjennem erindring og efter-
tanke, det var poesiens vesen. Refleksjon og hengivelse gav den dens preg.
Men samtidig skulde, efter Heibergs lære, de fjerne emner skyves til side,
livet og samtiden skulde inn i poesien. Det var i hans estetikk et visst
realistisk krav som virket nytt og tiltalende på de klare, litt nøkterne
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
