Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Tiden og mennene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
29 WERGELANDSTIDEN
den ene, lyrikeren, Henrik Wergeland, den annen den stridslystne, Siful
Sifadda. Sifadda er hos Ossian navnet på den vrinskende hingst, den tykk-
mankede, bredbrystede, kneisende bergets sønn. Med det navnet døper han
den steilende naturmakt i sitt sinn. Men så lettvint kan ikke hans natur
deles mellem to makter. De møtes eller rettere var alltid mere eller mindre
tydelig samtidig i bevegelse hos ham, som menneske, som i hans diktning,
det fineste i Sifuls farser skyldes Henrik, og i Henriks lyrikk reiser uav-
ladelig Siful sitt kneggende hingstehode. k
Det centrale i Henrik Wergelands natur som menneske og dikter er
det jordisk fruktbare, tydelig åpenbart i det heftig erotiske. Hans ånd
kunde lettere enn noen annens nå himmelen, naturlig som ingen annen
fant han sig hjemme i sfærene, omgikkes serafer som sine beslektede. Men
han fant det samme slektskap, det samme himmelske slektskap med bloms-
tene, med dyrene, og han der på sin himmelflukt møtte og talte med
åndene som sine fortrolige, hadde den samme fortrolighet med den jord-
iske død, en ånd henrykket ham ikke mere enn synet av det menneskelige
skjelett. Og alt, selv den høieste, den letteste, den mest serafiske flukt har
sin kraft, sitt utspring av hans sansers og hans sinns erotiske bevegelighet.
Hans erotikk svinger fra den enkleste og mest primitive sanselighet til den
høieste og fineste og reneste følelse — uten å miste momentet av sanse-
lighet uten hvilken den ikke var erotikk. Hvor og hvordan han gjennem-
streifer tilværelsen — jord eller himmel, — er han erotisk betatt og hans
syner fulle av erotikk. Ingen annen diktning i verden er i den grad farvet
av billeder av bryllupsnatt og besiddelse, av elskovs kjærtegn og lykksalig-
het. Han gjennemtoner tilværelsen fra muldet, fra under muldet, til stjer-
nene, til skapermakten over stjernene med erotikk. Han føler sig som
ånde,i slekt med det oprinnelige, med selve skaperånden, med den første
og alltid blivende fruktbarhet. Selve jorden, selv den muld hvorav han er,
er ikke blitt til ved et skaperord, men ved besvangrelse:
Ha, lever dette Dynd? Jeg seer det aander.
Er Gud i denne Klump? Skal den tilbedes?
Se Rummets bugnende Bug! O Hvo besvangred?
Denne naturmakt i Wergelands sinn er det nødvendig å ha for øie
når man skal bedømme hans stilling i samtiden. Han var av de umiddel-
bart skapende, ikke av dem som ruget over inntrykkene. Av selve skaper-
makten kom det, samtiden følte som kaos, og da det var det samme vold-
somme, plutselige, handlingsmettede i hans menneskelighet, så den også
i mennesket noe av det samme rå kaos. Han var til å beundre eller avsky.
Vi som kan ha hans diktning i sammenheng nær for oss, men hans person
på avstand, vi har ikke vanskelig for å forstå. Men de som levde innpå!
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
