Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Tiden og mennene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDEN OG MENNENE 21
være Schweigaards kritikk undgikk han det i Heibergs estetikk, som var
av Hegels filosofiske system og var i sin øvrige tenkning helt fri Hegel.
Schweigaard var fransk-engelsk utdannet og lærte Welhaven å søke den
samme vei. Som ganske ung brøt Schweigaard i en dristig avhandling —
utgitt på fransk — med hele den tyske filosofi og hevdet i sine juridiske
forelesninger den rene erfaringsfilosofi. Og Welhaven mottok inntrykk
fra fransk diktning, som kom til å virke sterkt på hans utvikling og
kunstopfatning.
Det er således fremadsøkende kulturstrømmer som tørner sammen i
årene 1830—40, og som i sammenstøtet setter det lille, snevre, uferdige,
men kraftige samfund i så voldsom bevegelse. Med en smule mere gjen-
sidig aktelse og forståelse kunde sammenstøtet tapt noe av sin villhet. Men
de to partier hatet hverandre. Intet anerkjente de hos hverandre. Og da
selve samfundskulturen var skrøpelig og tynn, brøt brutaliteten og råheten
straks igjennem, og kampen blev av en personlig og skamløs art. Person-
forfølgelse av den groveste slags, beskyldninger om drikk, usedelighet og
bestikkelse var kampmidlene. Sladder og bakvaskelser snart av den tåpe-
ligste, snart av den lumpneste art blev tatt i bruk. Intet middel lå for
lavt nede. Nybyggersamfundet er i slagsmål, og kampmidlene er billedlig
talt revolverskudd og stinkbomber. Samtidig leves livet voldsomt og ure-
gjerlig. Man får et sterkt inntrykk av tidens heftighet av den litt senere
litteratur. Både i Camilla Colletts «I de lange Nætter» og i romanen
«Amtmandens Døtre» skildres tiden som den ville og forferdende der
spredte uhygge og ufred i hjemmene, og som den hvori unge og begavede
og lovende menn gikk til grunne. Oslo har kjent flere slike farlige bryt-
ningstider i sin historie. Men Wergelandstiden er vel den voldsomste.
Vil man forstå noe av det hele, kan det ikke nytte å idealisere moen
av partene. Man må se dem som de var. Det har vært gjort forsøk på å
skape Wergeland om til en idyll, en tornekronet martyr, en skyldfri lidende.
Det er ødeleggende for forståelsen av striden og av Wergeland selv. Idyllen
ligger ikke for geniet og den lå ikke for Wergeland. Hans trekk forringes
ved å gjengis i oljetrykk.
De tilsynelatende motsetninger i hans natur, slik de åpenbarte sig hos
ham som menneske og centrumsfigur i en liten by, blev for mange, også
av hans tilhengere, for overveldende. I virkeligheten er der ikke motset-
ninger i den forstand at det er noe gåtefullt uforståelig eller uforlikelig i
hans natur. Også som menneske er han hel, men vidtspennende, dypt nede
og høit oppe. De ville og de voldsomme og de fine og de rene drag har
det samme naturpreg, han gir et sammenhengende sjelelandskap med sin
himmel og sine avgrunner. Han skilte selv mellem to makter i sitt sinn,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
