Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Tiden og mennene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
24 WERGELANDSTIDEN
En av hans tidligste venner, Fredrik Stang, hvortil en rekke av hans
ungdomsdikte er rettet, drog sig snart unda, skremt av hans vesens drøihet.
Og det gikk mange slik. Om ikke annet, så er hans overstrømmende hjerte-
lag, hans voldsomhet i følelsene anstrengende, det skal noe til å holde ut
alltid å være på høide med ham. Og er man ikke det, blir han utålmodig,
og er han først utålmodig, kjenner han ikke moderasjon i uttrykkene. Han
kunde ikke innse at andre også vilde ha plass og ørenslyd. Jo, de som
var enige med ham, de skulde få plass, de skulde han verne om, støtte,
hans hjertelag var her uten grenser, en laurbærskog, en hel skog av laurbær
vilde han skjenke Herman Foss å hvile i efter endt arbeide! Og han
kunde her være uhyre naiv. Han møtte et menneske, de hadde en kveld
sammen i forståelse av idéer, og straks så Wergeland i ham en venn til
døden, en tro medkjemper. Viste det sig så at den annen gikk egne veier
og slett ikke hadde følt sig så sympatisk berørt, var han i Wergelands
øine straks en forræder. Han omdiktet menneskene efter sitt hjertes trang.
Slik hadde han en gang ansett Welhaven for en venn, fordi de en tid
omgikkes uten rivninger, og da Welhavens angrep kom, var han den
falske venn, en sviker.
Men ennu mere forbitret blev han da han — som kom med åpne armer
for å ta all verden i favn, villig til å gi sitt folk alt han eide — blev av så
mange møtt med mistro, kritikk og til slutt likefrem fremstillet som en
folkeforfører. Hans vrede over dette intelligensparti som vilde våge å
stille sig mellem ham og folket, er av praktfulle dimensjoner. Og strå-
lende av berettiget selvtillit. Fra første stund og særlig efter den store
tale ved Krohgstøttens avsløring var han i kontakt med folket, i dyp og
fruktbar forståelse. Få har vært i så nær forbindelse med sitt folk som
denne lyriker hvis eiedommeligste diktning aldri kan bli folkediktning.
Men han hadde nok å gi det allikevel, han følte sig i største betydning som
en folkeopdrager, som lærer, fører og forkynner. Hans hjertelag, det
største, det skjønneste, det rikeste hjertelag Norge har eid, bragte ham til
å se det største 1 sin gjerning i arbeidet for folket og det skjønneste i sitt
liv å være elsket av det. Og for dette folk skulde han ikke få lov til å
arbeide — en flokk danomaner, en krets byråkrater og småbyakademikere,
som aldri hadde skjønt det minste av det folk de hørte til, de skulde legge
ham hindringer i veien, øve kritikk, stenge for ham.
I sin vrede og sin kamp kjente han ikke å ta kloke og varsomme
hensyn til hvad som kunde skade ham selv, det var hans storhet. Han
angrep og pisket de menn som hadde makten til å stenge ham ute, først
og fremst juristene, de om hvem det en gang i «Den Constitutionelle» stod
de henrivende ord: «Juristerne ere dem en Torn i Øjet, formodentlig fordi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
