Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Tiden og mennene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDEN OG MENNENE 25
en stor Pluralitet af de bedre Hoder og dygtigste Folk findes iblandt dem,
og fordi de ærgre sig over, at «Advokaterne skulde regjere Verden.» Men
det har nu lige siden den store franske Revolution været Tilfældet, og vil
vel endnu blive det en god Stund.» For Norge var det den gang en slags
sannhet, juristene regjerte det, og Wergeland hatet juristene, både på grunn
av personlige sammenstøt og fordi han avskydde den ånd hvori de styrte.
Han ophørte aldri med å tukte dem. Til gjengjeld sørget de juridiske
makthavere for på alle måter å stenge ham ute. De nektet ham preste-
kall og da de endelig motvillig gav ham et embede, hadde de den skadefro
glede å se at den utnevnelse gav støtet til venners overfall på ham.
Han var ikke alltid edelmodig. En mann som var utenfor hans sym-
pati, mente han ikke å skylde noe hensyn. Det er ubehagelig at han i
striden med Daa søker å få redaktør Stabell, som dog var Wergelands uvenn,
til å fjerne Daa fra hans levebrød i «Morgenbladet» for selv å tre inn i
stillingen. Og hvad midler han kunde bruke når han var i den største op-
hisselse, viser hans forsøk på å komme Stabel til livs ved å true med å
offentliggjøre en helt privat ytring av Stabell, som skulde inneholde en
majestetsforbrytelse. Wergeland kom ydmyket fra sammenstøtet som bi-
drog sitt til at han ikke blev optatt i Atheneum. Men også i roligere
stunder kunde hans edelmodighet svikte. Intet av alt det han har skrevet,
berører en så pinlig som hans omtale av den gamle sløvede Peter Andreas
Heiberg i «Hasselnødder». Den blinde Heiberg var da Wergeland besøkte
ham i Paris, 73 år gammel og visst ikke noen lett omgjengelig herre, aller
minst for den der kom for selv å gjøre sig gjeldende; men det er en
skjemmende uridderlig tone i det ubetydelige Wergeland har å fortelle
om sitt møte med den gamle frihetsmann.
Av alle sine motstandere vedblev Welhaven, den første angriper, å
være den han omfattet med det dypeste hat. Welhaven, dikter som han
selv, var i den samme økonomiske situasjon, uten levebrød, ennu meget
fattigere, forfulgt, søkt hindret fra å nå frem til en lærerstol ved universi-
tetet, som Wergeland blev hindret fra å bli prest og søkt hindret fra å bli
byråchef i Riksarkivet; han var som Wergeland beskyldt for å motta be-
stikkelse i form av pensjon — ovenikjøpet helt uten grunn —, ham hatet
Wergeland og hatet var gjensidig. Beskyldte Welhaven Wergeland for å
være et mislykket geni, svarte Wergeland med at Welhaven slett ikke var
dikter, — han frakjente ham enn det minste talent og så i ham bare en
ynkelig streber og efterligner. Og dog mente sikkert Wergeland å karak-
terisere motstanderen enn verre, ja så avgjørende grusomt som det var
mulig, når han sa om ham at han hadde et koldt hjerte.
Men hvad vreden kunde føre Wergeland til, viser mere enn noe annet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
