Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Tiden og mennene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDEN OG MENNENE 27
stå, som den av kongen understøttede, den av hoffet lønnede? Kunde han
da tale fritt? Tidens menn var meget vare i slike tilfelle, de hadde i
levende erindring dengang da Chr. M. Falsen, grunnlovens far, sviktet og
— slik så samtiden det — mistet likevekten i glansen av den kongelige
nåde. Bitterheten hadde vært voldsom, forfølgelsen grusom. Skulde nasjo-
nen opleve det samme med Wergeland? Det var det man fryktet, og man
kan forstå engstelsen, selv om vi nu vet at den var ugrunnet.
Hans motstandere grep det først som et påskudd. Nu kunde de komme
ham riktig til livs. For Daa gav det leiligheten til å gi luft for en uvilje
han lenge og hemmelig hadde båret på, samtidig som han ærlig fordømte
Wergelands forhold til kongen. Men selv Wergelands beste og mest trofaste
venner trakk sig tilbake, fulle av skuffelse og mistro. Det er et av de
mørkeste billeder i vår historie: Wergeland alene, utstøtt, mistenkeliggjort,
utestengt, innringet av skadefro gamle motstandere og voldsomme nye
angripere, som nyss var hans venner, mens de øvrige av hans venner trakk
sig tilbake og holdt sig tause. Efter det første ville vredesanfall blir han
roligere i sin ensomhet, full av smerte, av fortvilelse over kanskje å skulle
miste folkets kjærlighet. Og så — klarner det i ham. Hjertelaget i ham
overvinner alt, også dette. Han er uforanderlig. Hans hjertelag kan ikke
forbitres, blodet ruller igjen med sundhetens kraftige ro igjennem hans
årer. Alt er igjen ham kjært, livet igjen skjønt:
Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg som kun behøver et Glimt av Solen
for at briste i høi Latter af en Glæde, jeg ikke kan forklare mig?
Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet
Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner.
Som Insektets Stik i Muslingen, avler Fornærmelser kun Perler i mit Hjerte.
De skulle engang pryde min Aands Diadem.
Slike, som dette vers, var også hans våben og med dem har han for
alle evige tider overvunnet sine motstandere. Bare man gjennemleser dette
ene dikt, ja bare man husker på den ene linje: Klag ikke under Stjernerne
over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv! synes hans motstandere små, kort-
tenkende, småligsinnede, bare tjenende til å fremheve hans strålende stor-
het. Selv de klareste og sterkest lysende skikkelser blandt motstanderne,
som P. A. Munch og Schweigaard blekner i hans stråleglans. Og hans
motstander blandt dikterne, Welhaven, synes en da mindre og ringere.
Men går man så denne skikkelse nærmere, trenger tett inntil ham både
som menneske og dikter, vil man se at også han lyser, om enn med en
annen glans, og at også han har holdning og reisning og sin egen dype
personlighet.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
