Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Tiden og mennene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
28 WERGELANDSTIDEN
Det er mangt og meget i deres ytre forhold som berører hverandre.
Også Welhaven kom fra et prestehjem hvor faren beundret og dyrket ham
og så i ham tidens store dikter. Welhaven kom inn i det teologiske studium
og hadde den samme avsky for det som Wergeland og hadde så noenlunde
den samme historisk-religiøse anskuelse, i alle fall i de yngre år. Begge
hadde de sterk sans for bildende kunst, Wergeland tegnet og malte ikke
så lite, om enn helt dilettantisk, og Welhaven hadde endog en gang tenkt
sig en fremtid som maler og tjente i de fattige år en del på å illustrere
bøker. Gjennem Schweigaard blev Welhaven opdraget i erfaringsfilosofien
og vant forståelse av utviklingslæren, som Wergeland hadde vunnet det
gjennem Treschow. Fransk ånd påvirket. dem begge. Wergeland var be-
geistret over alt fransk, og Welhaven mottok, ved siden av påvirkning fra
dansk og tysk ånd, sterke inntrykk fra fransk diktning. Av den fikk han
bekreftet hvad der stemte med hans egen ånd, at all poesi skulde ha sitt
utspring i det selvoplevde.
Men hvor ulike meget større og vesentligere er ikke motsetningene
— i natur, i temperament, i livsførsel, i smak, i naturfølelse, i indre sjeleliv.
Welhaven utvikler sig langsomt, det gror sent i ham og hans dypeste indre
finner sent sitt uttrykk. Han er vestlending, for alle tider bundet til Vest-
landets natur, til dens melankoli, dens ensomhet og stillhet. Fra barne-
årene har han levd sig inn i naturen, intimt og alltid i samfølelse med
sitt eget følelsesliv, landskapets stemning blir i ham og det er den som
igjen utløser sinnets stemning. Det er ikke Wergelands store landskap alltid
sett fra en utsikt, bokstavelig og sjelelig. Welhavens landskap er det intime
stykke natur, langs en vestlandsk elv, i en bjerkelund, det er en avsluttet
verden, som dukker op igjen i minnet som har bevart naturbilledets stem-
ning i forhold til ham selv.
Welhaven kom som vestlandsgutt til Østlandet og vantrivdes. Werge-
land visste overhodet ikke hvad det vilde si å vantrives. Welhaven led fra
de tidligste år av melankoli, ensomhetsfølelse, skyhet. Han hadde derfor
de mange kast i sinnet, kunde være munterheten selv, kåt, full av spetakkel,
han kunde godt til plage for andre vrøvle en kveld bort, være umulig å
få et fornuftig ord av. Han kunde når han var i det lune, virke irriterende,
og han kunde være meget sårende. Han var stolt — og hovmodig. Stolt-
heten var hans styrke, den hadde sitt utspring i hans steile renhet, hans
utholdende og overlegne rankhet i all livets strid. Hovmodet bunnet i alt
det som var svakt i ham, i hans forfengelighet, i hans arroganse som fikk
ham til å synes han var kjekk når han sa folk ubehageligheter og ikke
viste andre den enkleste høflighet — som han i så høi grad krevde for
sig selv. Mens Wergeland alltid var sig selv, anla Welhaven lett en maske,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
