Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Henrik Arnold Wergeland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HENRIK ARNOLD WERGELAND så |
to skapende ånder Cajahel og Obaddon. Da viser sig ovenover Messias,
«den herligste Lysgestalt», omgitt av ånder, som advarer Abiriel om å
spørre hvor Gud er. Messias gir en fremstilling av åndetilværelsen og
åndenes tilblivelse: «Guds Ord ere Aander», og idet skyene brister, vekker
lyset Cajahel, der stiger som en herlig åndeskikkelse op av jorden. Snart
efter hever sig også Obaddons mørke skikkelse. Cajahel er fruktbarhets-
guddommen, hans krefter svarer til dagen, til naturens liv på jorden, til
dyrenes og blomstenes tilblivelse. Obaddon er forgjengeligheten, den gjen-
nem døden regulerende ånd, hans krefter svarer til natten, til mørket, til
visnen og død. I stadig vekslen mellem Cajahel og Obaddon foregår så
skapelsesakten på jorden: de to ånder viker for hverandre, som dag for
natt, og hver ånd øver sin skapergjerning.
Skapelsen skrider frem ledsaget av Messias” og åndenes: «Gud seer,
at Alt er godt.» Det er en uophørlig bryllupsfest, en vill besvangren gjen-
nem skapelsesdøgnene. Dikteren fortaper sig i fruktbarhetssyn og i elskovs-
dramaer. Cajahel utbryter:
Vai som et Bryllupsblus min Morgenrødme
fra Jøklen! Lægg, jomfruelige Dag,
ned der din Krands af Aftenrødme
før, med sin stjernehvide Brynde,
med Maanering, berust af Storm og Taage,
din Brudgom i sin nøgne Sorthed kommer!
Således skapes jordlivet med sine drifter, naturlivet, ved guddomme-
lige handlinger. Det er karakteristisk for Wergelands sterke livsfølelse at
naturens liv, driftenes tilværelse, intet har med synd å gjøre, ikke er en
følge av et fall, men er gude-skapt. Det er bare en lavere, en mindre høit
utviklet tilværelse. Fallet skjer først ved at en ånd som har nådd høiere,
i tross mot utviklingen stiger ned til det lavere.
Til slutt skaper Cajahel menneskeparet og efter at menneskeparet er
skapt og «velsignet» av Obaddon, som begrenser dets makt og tilværelse,
vekker Messias det til sitt jordliv, til å herske over dyrene og alt som er
skapt på jorden. Men det er selv ennu bare det ypperste av dyr.
I annen del «Mennesket» sees Phun-Abiriel svevende over det ennu
slumrende menneskepar. Abiriel vil heller være en verdens konge enn
undersått i åndeverdenen. «Træt jeg er af evig Tænken, af at stirre frem
j Uendelighedens sorte Baggrund.» Han forsvinner i Adam som våkner
og springer op, seende forskrekket mot himmelen, ropende: Lys, luft!
Ohebiel gripes av fortvilelse over Abiriels skjebne. Hun ser at Adam
— eller Abiriel — går til grunne fordi han bindes av kvinnen som ingen
sjel har, men ennu er dyret.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
