Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
128 WERGELANDSTIDEN
ensomhet han har følt sterkest og skjønnest gjengitt. Men han var til
det ytterste mottagelig for naturinntrykk, og han evnet å gjengi også stem-
ningen i østlandsnaturen.
I 1825 blev Welhaven student — med adskillig besvær og et måtelig
resultat. Han følte sig uendelig lykkelig over å være kvitt skolen og førte
et jevnt og muntert studenterliv sammen med sine Bergens-venner, særlig
med sin senere svoger Michael Sars, hvis naturvidenskapelige studier han
interesserte sig for og hvis undersøkende utflukter i Oslo omegn han tok
ivrig del i. Han har i denne tid drømt om en fremtid som maler, skjønt
det het sig han skulde studere teologi; men sommeren efter han var blitt
student, møtte han J. C. Dahl i Bergen og viste ham sine tegninger. Kri-
tikken var ikke opmuntrende. Da han vendte tilbake til Oslo, hadde han
opgitt sitt håp om å bli maler og følte sig urolig og ute av likevekt,
nedtrykt av sinn fordi han ikke visste hvad han vilde og hvad han hadde
evne til. Han visste bare at han ikke hadde lyst til å studere teologi. Han
leste en del, tegnet en del, studerte en del filosofi — og vantrivdes.
I mars 1828 døde presten Welhaven, og enken satt igjen i meget trange
kår. Livet endret sig for den unge student, et alvor han ikke hadde tenkt
på stod stengende for ham, fattigdommen, den forlangte hårdt og koldi
at han fra nu av måtte sørge for sig selv. Han syntes bare å ha en utvei,
den så fort som mulig å bli ferdig med studiene. Noe hjem å vende tilbake
til hadde han ikke lenger. Da han høsten 1828 forlot Bergen, var det for
lang tid; han så ikke byen igjen på tretten år.
Han er nu en fattig hybelstudent i Kristiania. Han kommer inn i Stu-
dentersamfundet, begynner å spille en rolle der, som redaktør og taler, blir
fryktet for sin slagferdighet i debatten og sitt ikke helt elskverdige vidd,
er med og allikevel utenfor. Han opfattes som en kold, spottende og ube-
hagelig ungdom og allerede nu får han høre at han ikke har noe hjerte.
Han er lukket og utilgjengelig, eier ingen evne til å gi sig fortrolig hen
og søker ikke selv fortrolighet. Han blev straks bemerket, vakker var han,
med de flammende, snart stridslystne, snart melankolske øine, den vel-
klingende røst, den slanke skikkelse, — han tok sig glimrende ut på et
kateter. Men de fleste fant ham utålelig hovmodig. Han spottet de evige
politiske diskusjoner og foretrakk samtaler i en snever krets om dansk
litteratur og dansk estetikk. Det han skriver i disse år, er flott gjort, lett
og vittig, men overfladisk og røber ingen særlige dikterevner. Han var
ennu heller intet annet enn en ung, vittig og viktig og vakker og velbe-
gavet bergensk student. Ingen indre oplevelse hadde satt hans sinn i be-
vegelse, hans naturfølelse hadde ikke brutt igjennem og forlangt uttrykk,
fordi han overhodet ikke kunde skildre natur uten i forbindelse med
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
