Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det nasjonal-romantiske gjennembrudd. 1845—1855 - Eventyrene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
194 DET NASJONAL-ROMANTISKE GJENNEMBRUDD
bake til eldgamle myter om et forferdelig vesen, som slukte alt som kom
i dens vei: det er døden.
Eventyrene har som sagt sin rot i mytisk tenkemåte og kan derfor
selvstendig være opstått hos alle folk. Men de har også vandret brudd-
stykkevis over hele verden, smeltet sammen og blitt nasjonalisert, alt efter
sin egen logikk og sine egne love. De er selvsagt ikke <«opdiktet». Det
selsomme, det eventyrlige i eventyrene har oprinnelig hatt sin plass i men-
neskenes naturopfatning og religiøse forestillinger.
Slik våre eventyr nu foreligger for oss, har de preg av å ha fått sin
siste og særlige ytre utformning i løpet av det 18. århundre. Det er den
tids kulturforhold som har satt sitt stempel på alt det ytre liv i dem, selv
om de også har tallrike levninger fra middelalder og ennu eldre tider.
Men de optredende personer prest, klokker, lensmann, foged og amtmann
er figurer fra dansketidens slutning — og eventyrkongen er preget av at
vi ingen nasjonal konge hadde. Og man merker gjennem dem tidens mot-
setning mellem bønder og embedsmenn, — eventyrenes spott tar blodig hevn
over de mektige embedsmenn, som nesten alltid spiller de komiske roller.
Figurtegningen i eventyrene er klar, fast og enkel. Alle trekk er kraf-
tige, realistiske, levende. Og den er ubønnhørlig usentimental. Man kan
ikke tenke sig en mindre sentimentalt tegnet figur enn eventyrenes helt,
Askeladden, eller deres heltinner, som Kari Træstak, manndatteren. Der
er ingen følsomhet, ingen medlidenhet, ingen tårer som ofte i de tyske
eventyr. Uten å blinke ser Askeladden på at skurkene får den straff de
fortjener og tar selv sin belønning. Og dog er det nettop en form for føl-
somhet eller varme, som utmerker ham og fremhever ham fremfor de andre
og gir ham om man så vil den moralske rett til å seire som eventyrets helt.
Det er hans godlag mot alle som er i knipe, mot dem som er gamle og hjelpe-
løse og ennu fattigere enn han selv, mot kjerringen som har satt nesen sin
fast, mot dem som har sultet i hundre år, mot fanten som ber om en eneste
skilling. Askeladden hjelper dem og han deler og gir sin siste skilling
bort. Han er dyrenes venn, den sultne ulv får hans niste, og derfor hjelper
de ham igjen når det kniper som verst.
Eventyrene strutter av sund sans, av objektivitet, og av et friskt, kjølig,
ofte besk humør — typiske nasjonaltrekk. Det er i dette humør ikke lite
av galgenhumor, stundom med drag av uhygge, av fatalisme som heller
ikke er vårt folk fremmed. Det fortelles på engang rolig og dramatisk
beveget, rolig fordi eventyret ingen utbrudd har, dramatisk fordi det
springer fra handling til handling. Derved opstår også eventyrenes veldige
stemningsoverganger som løftes av deres fantasikraft. Slik må eventyret
bli storlinjet, enkelt. Innimellem den sterkt fortalte handling kan det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
