Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
6 DE STORE DIKTERE
dom fulgte misnøie, kritikk — og en økende interesse for åndsliv og kunst.
Et typisk vidnesbyrd om den svingning som er foregått bort fra nasjo-
nalromantikk til mistro og igjen tilbake til nytt håp, er Bjørnsons bonde-
fortellinger. Hans bønder er ikke fra idyllens tid; slagsmål og drikk, vill-
skap og utøilet lidenskap fyller disse fortellinger — og gjorde det for
samtiden i en grad som vi nu ikke kan forestille oss. Tiden fant en bok
som «Arne» rå, og Bjørnson selv var rystet over dens villhet og realisme
da han fikk se trykt hvad han hadde skrevet. Og dog er disse bonde-
fortellinger den direkte opposisjon mot mørksynet, og en fortsettelse av
forkynnelsen av den samme sterke tro på bonden, som hadde båret Werge-
lands gjerning, bare at den var mere realistisk underbygget enn svermeriet
i nasjonalromantikkens dager. I Bjørnsons bondefortellinger er bøndene
ikke lenger staffasjefigurer, men er flyttet frem som hovedpersoner, de
eneste som det fortelles om. Her er «helten» en ung bondegutt som kjem-
per sig frem til å overvinne enten sin egen natur eller motstand utenfra.
Bjørnson der likesom Wergeland i alt han skrev forfulgte moralske, sosiale,
politiske eller almenmenneskelige mål, vilde meget mere med sine
bondefortellinger enn å gi billeder fra bygdene; de var «innlegg i en
social og politisk bevægelse.» De var som diktning ment å skulle styrke
bøndenes selvhevdelse og gi dem tillit i kampen for å nå frem til styret.
Også den nye tids diktere begynner i nasjonalromantikken, — i folke-
vise og eventyr, i saga og historie. De griper den norske stil som eventyr
og saga hadde åpenbart, og utformer på dens grunnlag den nye dikt-
nings stil, både den dramatiske og den fortellende. Det svinger til å
begynne med mellem lyrisk folkevisestil og litterær sagastil. Det er
Bjørnson som først former en personlig stil av dette nye, både i fortellingen
og i dramaet («Sigurd Slembe»). Når det lykkes best for Bjørnson er det
fordi han selv var av bondeslekt og stod bøndene nærmere og kjente i
deres levende tale en rytme som var nær i slekt med sagaen.
Fordi Ibsen aldri stod sikkert i det nasjonalromantiske, blev det også
ham som først søkte over i moderne diktning, om enn ikke straks i den
realistisk utformede. Allerede i «Kongsemnerne» (1863) er han så langt
inn i en personlig opgjørsdiktning at det stadig er en strid mellem dra-
maets historiske tone og Ibsens personlige. De onde ydmykende år, den
bitre motsetning mellem hans ytre kår og hans selvbevissthet, usikkerhets-
følelsen og den personlige gjæring mot en ny tid fikk sin utløsning ved
Norges holdning til krigen i 1864, — her var det som skulde få undgjelde
for hans vrede og forakt, han slo døren igjen for alle nasjonalhistoriske
emner og gikk gjennem de store opgjør «Brand» og «Peer Gynt», over til
nutidsdiktningen. For Bjørnson fikk den tysk-danske krig ikke slike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
