Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Johan Ernst Welhaven Sars - Olaus Fjørtoft
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
26 DE STORE DIKTERE
de utpreget økonomiske utviklingstider. Den virker som en ikke tendensfri
fremstilling av venstrepartiets utviklingshistorie, hvor man savner en objek-
tiv fremhevelse av de faktorer som til slutt førte til de farlige kriser i
venstres utvikling efter riksrettsdommen i 1884. —
— Efter dommen over Markus Thrane og hans feller hadde arbeider-
bevegelsen en rekke onde og vanskelige år, og i de år beskjeftiger da også
diktningen sig lite med sosiale problemer. Vinje, Ibsen og Bjørnson hadde
alle vært sterkt optatt av Thraniterbevegelsen, men både Vinje og Ibsen
kom snart til å stå arbeiderbevegelsen fjernt, optatt av andre spørsmål.
Bjørnson vedblev derimot å omfatte den med sterk sympati hele sitt liv
og kunde i enkelte tilfelle med styrke stille sig på arbeidernes side. - Det
blev ham som kom til å skrive vårt første sosiale skuespill (Over ævne II),
og han har ved enkelte leiligheter kalt sig selv sosialist uten dog noen-
sinne nærmere å ha begrenset eller tydeliggjort sitt standpunkt. Sterke
sosiale interesser kunde Jonas Lie legge for dagen både i sine artikler og
sine romaner, men virkelig farve av de sosiale brytninger fikk norsk littera-
tur først langt senere.
En eiendommelig og ensom skikkelse i denne tid er Olaus Fjørtoft
(1847—78). Alle tidens stridbareste og mest radikale tanker og idéer gri-
per ham, de suser gjennem hans sinn, men han fastholder ingen sterkt
nok til å gjøre den enkelte idé til sin livssak, og han er uten vilje og evne
til å kunne slutte sig helt til et enkelt parti. Han blev en ensom agitator,
en partiløs idealist og forkynner, en blanding av en svermer og en kri-
tiker, en motsier og bekjenner, som til slutt blev gjenstand for alles angrep,
en jaget og utstøtt, hvis merkelige evner aldri kom til utfoldelse fordi
der var noe ufruktbart i hans eget sinn. Det mest særpregede ved ham
var hans evige hang til diskusjoner og hans motsigelseslyst. Han var en
logiker på sin hals, en fremragende matematisk begavelse, — han har
skrevet en ganske merkelig «Lærebog i praktisk Regning» — og til slutt
blev det ham det vesentlige i kampen med spissfindig logikk å opløse
alle motstandernes argumenter og å utforme sine egne idéer slik at de
stod i strid med alle andres.
Særlig var han utrettelig i sine angrep på statskirken. Han vilde ha
kirken løst fra staten og påvirket av Søren Kierkegaard forkynte han en
levende lidende kristendom. Skolen skulde være en konfesjonsløs stats-
skole, og han tenkte selv på å være med på å skape en norsk bonde-
høiskole. I politikken kjempet han for unionsopløsning og republikk,
gjerne gjennemført ved en revolusjon. Han sluttet sig til den sosialistiske
arbeiderbevegelse, deltok i de første arbeidermøter og arbeidet for for-
ståelsen av det internasjonale samhold i arbeiderbevegelsen. Men han var
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
