Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Henrik Ibsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
80 DE STORE DIKTERE
Ibsen var først begynt utformingen av «Brand» som et episk dikt, men
må snart ha følt at han ad den vei ikke nådde hvad han vilde, den vold-
somme dramatisk virkende forkynnelse, motsetningenes virkning. Han gikk
derfor over til den dramatiske form — en del, som scenen med gutten som
hugger fingeren av sig, blev senere benyttet i «Peer Gynt». Storheten i
«Brand» ligger i diktets voldsomme lidenskap, i det sinnets oprør det bærer
bud om. Det vesentlige i dikterverket, det som blir igjen i ens sinn, er for-
kynnelsen av helhetskravet, det ubønnhørlige sannhetskrav, av et manns-
ideal av vilje og styrke og inntrykket av spotten over halvheten og feig-
heten. Diktets alvor og patos løfter som en storm ens sinn over alle inn-
vendinger.
Det vil si — aldri helt. Man kan lange stunder glemme innvendingene,
men de melder sig igjen. Det er et dikt, en fantasi, og det må man fast-
holde for å finne sig til rette med Brand selv. For han fyller en med
uhygge denne typisk norske profet for hvem alt menneskelig synes frem-
med. Man må ikke et øieblikk fjerne ham fra diktets verden og flytte ham
over i virkeligheten, da blir han pinefullt usympatisk, sneversynt og selv-
god, en selvbeundrende konsekventmaker, en mann som av det nordiske år
bare kjenner den lange vinter og som forlanger at menneskene for helhets-
virkningens skyld også skal fryse om sommeren. Vinje møtte Brand med
sin virkelighetssans og fant ham både latterlig og avskyelig. Men Brand
hører hjemme i diktets verden. Det er eiendommelig å se hvordan Ibsen
her er i overensstemmelse med tankegangen i et av Søren Kierkegaards
verker. Det er «Frygt og Bæven», boken om Abrahams offer og den abso-
lutte lydighet mot Gud. Likeså litt som Abraham skal Brand forståes, men
beundres. Enhver handling av ham hører inn under det Kierkegaard kalte
troens paradokse bevegelse. Disse ord er som skrevet om Brand: «Der var
den, der var stor ved sin Kraft, og den, der var stor ved sin Visdom, og
den, der var stor ved sit Haab, og den, der var stor ved sin Kjærlighed,
men Abraham var større end Alle, stor ved den Kraft, hvis Styrke er Af-
magt, stor ved den Visdom, hvis Hemmelighed er Daarskab, stor ved det
Haab, hvis Form er Vanvid, stor ved den Kjærlighed, der er Had til sig
selv.» Og som det senere heter: «Han er som den Enkelte bleven høiere
end det Almene. Dette er Paradoxet som ikke lader sig mediere».
Brand har bøiet sig for den absolutte plikt mot Gud. Eller som det
heter i Ibsens sprog: han ofrer sig helt for kallet. Det er et indre og
blivende problem for Ibsen, og han var ikke som han selv dengang trodde
det, ferdig med det i «Brand». Det er den indre personlige konflikt og
sjelespenning som skaper diktet, og presten Lammers og hans vekkelse har
ikke betydd mere for ham enn Sognefjeld og Fortundalen, det gav ham
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
