Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Henrik Ibsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
98 DE STORE DIKTERE
sier fru Alving. «Jeg tror mangengang, det er det, som volder alle ulykkene
her i verden.» Og han som forså sig på idealet, går nu, nettop derfor, løs på
vrengebilledet, idealene, der likesom broderte skriftsteder er beregnet på
å henge på veggen i dagligstuene og gjelde for moral og religion.
Sannhetskravet, — det var det som nu og i de par kommende skuespill
optok Ibsen. I «Gengangere» vises gjenganger-løgnen, de falske idealers øde-
leggende pest, og sannhetens forferdende makt for det sinn som helt hengir
sig til dem; i det neste skulde han vise sannheten i forhold til den kompakte
majoritets interesser, og til slutt skulde han stanse i spørsmålet om ikke
sannheten var så farlig at den var over evne for almindelige mennesker.
«Gengangere» vakte ubegrenset forargelse. Ytterst få også blandt dem
som tilhørte det frisinnede parti våget sig til å forsvare skuespillet —
venstre vilde ikke vedkjenne sig forbindelsen med en så farlig mann. Den
verdifulleste støtte fikk han fra Georg Brandes. De utallige angrep og at de
liberale fullstendig sviktet vakte Ibsens voldsomme vrede, skjønt han av
all makt søkte å holde sig kjølig og behersket. Sist han tuktet sin liberale
samtid, rammet han føreren, den politiske frasehelt; denne gang slo han
meget hårdere og rammet hele den såkalte frisinnede tankegang, hele det
liberale parti.
«En Folkefiende» kom ut året efter «Gengangere», i 1882, allerede det
forteller om vreden og den flammende inspirasjon. Det forteller om en
naiv badelæge som åpenbarer sin by at dets bad er forgiftet og må legges
om, og tror det skal være byen til stor glede at han kan hindre at den
ernærer sig ved at syke søker lægedom av dets forgiftede vann. Symbolikken
i det er enkel og likefrem, den ytre handling er et fund. Men fra denne
symbolikk springer skuespillet selv over i direkte handling. Da doktor
Stockmann opdager at byen for sin økonomis og sitt renomés og sine
autoriteters skyld fornekter sannheten om det forgiftede vann, springer
doktoren fra det enkelte tilfelle til den store Ibsenske forkynnelse av
«at alle vore åndelige livskilder er forgiftede og at hele vort borgersam-
fund hviler på løgnens pestsvangre grund.» Og så kommer det voldsomme
angrep på flertallet, på demokratiet, dobbelt krenkende fordi nettop i
denne tid gikk det norske stortings demokrati til sin avgjørende seierskamp
med den kompakte majoritet i ryggen.
Den mann som forkynner sannheten, er «samfundets fiende og dømt
til at staa alene.» En stor del av stykkets virkning ligger i at sannhets-
forkynneren ikke er en vill rabulist, en urolig idealistisk oprører, men et
elskverdig og naivt hjemmemenneske, familiekjært og elskelig, med det
varmeste hjerte og det beste humør, full av tillit til sitt samfund, ivrig
optatt av å være en god borger, full av samfølelse med folket, en folke.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
