Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Henrik Ibsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HENRIK IBSEN 99
venn i slekt med Wergeland og
Bjørnson.
Den mottagelse skuespillet fikk,
er meget oplysende. De konserva-
tive lot som de ikke forstod, at de
blev behandlet som utviklingsumu-
lige, og gav høilytt sitt bifall til
kjenne. De liberale som følte sig
hårdest rammet, blev forbitret og
kalte skuespillet konservativt og
glemte ganske at det var Ibsens svar
på deres egen feighet. Både i Norge
og Danmark undgikk de liberale å
omtale dets kunstneriske verdi, og
Edv. Brandes gikk i spissen og an-
grep stykket fordi det var udemo-
kratisk, uten å nevne dets verdi som
kunstverk. —
Harmen over massens dumhet og
enn mere gleden over hans egen makt-
fulle ensomhet har fylt dette skue-
spill. Sannhetsforkynneren, — den som forkynner de dyrebare personlig
Henrik Ibsen 1885.
erhvervede sannheter uten å utgi dem for mere enn det de er og uten å
selge dem til bruk for et parti — han skulde denne gang være lysende,
over hans sinn skulde ingen skygge falle, et stort og stolt, et strålende og
henrivende menneske skulde han være. Han er en naiv forkynner, full av
harme, men uten bitterhet. Gleden over sannhetsopdagelsen overstråler
alt, troen på sannhetens makt gir ham en veldig styrke. Replikken om at
den er sterkest som står mest alene, er ikke tragisk, men en replikk fylt
av sund livsstyrke. |
Men det var siste gang Ibsen bekjente sin tro på sannheten.
Da han hadde skrevet vreden av sig, trakk han sig tilbake til sin
ensomhet. Men nu kom beskheten op i ham, eftertanken, og i den blandet
sig selvironien. Og han falt i tanker over sitt liv, hvad var det han engang
hadde villet — befri menneskeånden, revoltere menneskesinnene? Men var
det ikke en håpløs, en fullkommen forgjeves, ja en komisk kamp? Kunde
man overhodet endre menneskene det minste, var det ikke latterlig å tro
at forkynnelsen av de sannheter, hvis levealder man selv angav til en tyve-
tredve år, skulde bety noe synderlig, — og sannheten for det enkelte men-
neske, eller rettere kravet på at det enkelte menneske skulde «være i sand-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
