Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Bjørnstjerne Bjørnson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BJØRNSTJERNE BJØRNSON 119
Bjørnstjerne Bjørnson. Wergelandstiden fikk i ikke liten grad preg
av den stridbare uforsonlige motsetning mellem Wergeland og Wel-
haven. Rent menneskelig sett synes motsetningen mellem Ibsen og
Bjørnson å være ennu større, men tiden preges ikke på noen måte av
motsetningsforholdet, det er åndelig sett tross alt et slags samarbeide til
stede. Det er ikke det svelg mellem deres kunst som mellem Welhavens
og Wergelands, de følger på en måte samme utviklingslinje fra romantikken
til realismen og problemdiktningen, og det er ofte ensartede idéer som
beskjeftiger dem. Når de blev uvenner, tørnet de aldri slik sammen som
de to førere i Wergelandstiden, forholdene var blitt meget større, de var
ikke bundet til en småby, de hadde landet, snart Norden og til slutt Europa
å tumle sig i. Og tross den store motsetning mellem dem og tross mange
års kulde og enkelte års uvennskap, satte der sig aldri noe fiendskap fast.
Bjørnson kunde yde storsinnet hjelp og Ibsen var takknemlig og kunde
på sin side glemme Bjørnsons nedlatenhet. Åpenbart uvennskap var det
mellem dem i årene omkring «De unges Forbund» og signalfeiden. Men
også det kom de over. Varme var det aldri mellem dem, men Ibsen kunde
på sine gamle dager bruke de vakre og sanne ord om Bjørnson at han
hadde «et sandt kongelig sind».
Var Ibsen tilbaketrukken, hadde han lukket sig inne i sin diktning,
levde Bjørnson alltid under åpen himmel, midt mellem menneskene, bare
lykkelig når han hadde de mange, helst hele folket om sig. I noen av
sine mest betydningsfulle gjennembruddsår, årene i Bergen, våknet hos
ham kallet til å være Wergelands efterfølger, til å opta dennes livstanke
om å forene borgergjerning og diktergjerning. Vår nasjonale utvikling
fortsettes i Bjørnsons gjerning, han er igjen patrioten og dikteren, poli-
tikeren og sangeren. Bjørnson var alltid i handling, og hans diktning følger
handlingen og blir i lange tider ett med den. En overveldende optimisme
forenet med den sundeste livsnærhet bar ham over alle vanskeligheter. Alt
hvad han møtte i livet, stort og smått, satte ham i bevegelse og ropte på
hans virkelyst. Han blandet sig i folks privatliv, som han blandet sig i
folkets politiske. Han refset ukallet fremmede menneskers moral når den
ikke falt sammen med hans, på samme måte som han vilde opdra det
hele folk til sedelighet. Han var aldri i tvil om at han var den som hadde
rett. Han var hele sitt liv fylt av tro, og selv om denne tro skiftet former,
i ett blev den det samme, ja det var dens egentlige kjerne, troen på at
det gode vilde seire. Det er hans bud til menneskene at hvis de er sanne
og gode — og mener det Bjørnson mener — vil de seire og bli lykkelige.
Mektig var han, herskelysten og struttende av selvtillit. Men han var aldri
redd for å erkjenne at nu hadde han en ny mening, han var alltid rede
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
