Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Bjørnstjerne Bjørnson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
120 DE STORE DIKTERE
o
til for en nyopdaget sannhets skyld igjen å sette sin popularitet på spill,
å tape venner og tillit. Straks han hadde nådd frem til en ny overbevis-
ning, måtte han meddele verden den store begivenhet. Veksten i sitt eget
sinn la han aldri dølgsmål på. Men så var også det nye standpunkt det
eneste mulige for et sannferdig menneske, og de som ikke fulgte med, stod
igjen i løgnaktighet og vrøvl, og de som var lenger fremme var dårlige
mennesker. Begge parter skulde så bankes til de var blitt enige med ham,
så var han igjen solskinnet over dem, — alle hans venner og tilhengere
var herlige mennesker.
Hans liv, hans uophørlige kamper, med sig selv og med alle andre,
gir et åndslivs utviklingshistorie. Allerede fra sine aller første ungdomsår
var han i kamp, ja alt som gymnasiast i Molde. Og de samme tanker og
idéer som beskjeftiger ham som ung, optar ham som gammel mann. De
kan fortettes i to personlige hovedmotiver som er rådende i all hans
diktning.
o
Det ene er utsprunget av den kamp han alltid førte mot å overvinne
det voldsomme i sig selv. Det var menneskets første plikt å innordne sig
under rett, under samfund, eller samlet i ett, under livet og dets lover.
Den som handlet mot livet, som ikke kunde overvinne sitt overmot og sin
selviskhet, den som ikke i den avgjørende stund kunde ofre, men brøt mot
livets lover, den var ikke høvdingkåren.
Det var hans egen livskamp. Uavlatelig finner man den omhandlet i
hans brever, og han revser sig selv i skam og forargelse over å ha forløpet
sig. Det er motivet i en rekke av hans bondefortellinger, typisk i «Synnøve
Solbakken» som forteller om Thorbjørns kamp for å overvinne det ville
og voldsomme i sin natur, i «Mellem Slagene» og «Kong Sverre» lærer vi
at Sverre er blitt høvding fordi han har maktet å overvinne sig selv. Trage-
dien i «Sigurd Slembe» er at Sigurd går utenom retten, ser alltid sig selv
først og makter ikke å holde sig selv i tømme. Derfor blir han ikke høv-
dingen. Og det kommer igjen i nutidsdiktningen, i «Fiskerjænten», «Kap-
tein Mansana», «Kongen», «Leonarda» og er med som motiv i de store
romaner «Det flager» og «Paa Guds Veie», i fortellingen «Absalons Haar»
og åpenbarer sig i andre former, som religiøse og sosiale problemer om
den som søker ut over livets lovbundne grenser, i «Qver Ævne», I og IL.
Og sammen med dette krav til den sterke om å holde sig selv i tømme,
såfremt han vil nå frem til å være fører for andre, følger sympatien for
den svake, for den milde, og ærbødigheten for den makt som ligger i
svakheten.
Det annet hovedmotiv er sannhetsmotivet. Intet ord bruker Bjørnson
så ofte som ordet «sann» — det er hans uophørlige krav — å være i
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
