Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Bjørnstjerne Bjørnson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
128 DE STORE DIKTERE
studier og lesning — 17 år gammel forlovet han sig med guvernanten for
hans yngre søster, og forlovelsen holdt i flere år, inntil hun hevet den.
Han har vel i det hele stormet litt frem som han selv vilde i disse år;
presten Bjørnson var dypt inne i en voldsom strid med autoritetene og
makthaverne i distriktet, og blev anklaget for uriktig vidneforklaring i en
sak hvor han støttet en bonde som hadde beskyldt en kaptein for blod-
skam. For selve anklagen for uriktig vidneforklaring fikk presten full
opreisning, da saken blev pådømt ved Høiesterett (1852), men ellers får
man ikke noe sympatisk inntrykk av ham, hverken under denne sak — hvor
beskyldningen for blodskam visstnok var usann — eller under de mange
andre som han med nidkjærhet og manglende taktfølelse blandet sig op i.
Han kom på kant med bygdens embedsmenn — i «Et stygt Barndoms-
minde» er de alle av sønnen skildret med de svarteste farver — og til slutt
søkte han sig bort og kom i 1853 til Søgne ved Kristiansand.
Imidlertid var Bjørnstjerne Bjørnson allerede i 1850 reist hjemmefra
til Kristiania hvor han kom inn på Heltbergs studenterfabrikk. Han mot-
tok sterke inntrykk av Heltberg selv, hvis personlige og uregelmessige
undervisningsmetode grep ham, og på skolen møttes han med Vinje, Ibsen
og Jonas Lie. Foreløbig sluttet han sig nærmest til Vinje, skjønt dennes
ustanselige ertelyst gikk særlig utover ham. Men hvad der end hendte, og
Vinje utfordret Bjørnson op gjennem årene ganske sterkt, var det alltid
noe ved Vinje som drog Bjørnson, noe eggende for fantasien som holdt
sympatien ved like. Ellers var det mest politikk og teater som optok ham.
Han hang på Stortinget om dagen og var på teatret om kvelden, drøftet
politikk med sin koleriske morbror Nordraak, hos hvem han bodde, og
skrev på et skuespill «Valborg» med utgangspunkt i Wergelands «Fjeld-
stuen», innleverte det til teatret, fikk det antatt, men tok det tilbake. Han
var sikker på han snart skulde skrive noe bedre. Han var i det hele sikker
på alt — og mest på at han var dikter.
Han blev student sommeren 1852 med et skrøpelig resultat, han hadde
jo også annet og viktigere å bestille enn å lese til eksamen. Det som
tok hans tid var politikken, begynnende forfatterskap, demonstrasjoner for
Harro Harring, teaterkamp og det ivrige intense liv med venner i forenin-
gen «Lørdagskvelden» og «Rauma» og andre steder. Og samtidig leste han
hjemlige og fremmede forfattere, — og levde livet som den stormende
livsbegjærlige ungdom han var. Vinteren 1852—53 var han igjen på Nesset,
kom så tilbake til Kristiania som det het sig for å lese til anneneksamen,
men kastet resolutt alt slikt fra sig for å bli dikter.
Han begynte med journalistikken og den fikk betydning for hans stil;
som skribent var og blev han alltid tung, og journalistikken lærte ham å
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
