Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Bjørnstjerne Bjørnson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
130 DE STORE DIKTERE
og gi bøndene styrke og selvtillit til den politiske kamp. Men han vilde
ikke inn i det på samme måten som de romantiske diktere før, han vilde
ikke skrive romantiske skuespill som Å. Munch eller romanser og idyller
som Welhaven og Moe. Han vilde skildre bøndene slik han kjente dem,
med alle deres svakheter og all deres villhet, men allikevel som dem der
bar det nasjonale liv. Og han vilde levendegjøre sagaen og la dens men-
nesker rykke oss nær og allikevel la dem bære bud til oss fra fjerne tider.
Om veien og midlene var han ennu uklar, men ikke om målet. Det var
fra første stund av en sterk realistisk følelse i hans romantikk.
I denne gjæringstid møtte ham den lille hendelse som Bjørnson selv
har tillagt så megen betydning, fordi den forekom ham som en symbolsk
innvielse til hans diktergjerning. Under studentertoget til Uppsala i 1856,
hvori Bjørnson deltok som en av flokken, rakte en liten pike ham en laur-
bærkrans — rimeligvis fordi han med sitt store strålende ytre har merket sig
ut. Alle hans gjærende tanker sprang sammen i løfter og beslutning, og da
han kom hjem til Norge, reiste han til Søgne og skrev der «Mellem Slagene»
på fjorten dager og drog så med stykket til Kjøbenhavn. Skuespillet blev
antatt på Christiania Theater og blev opført 27. oktober 1857 og kom kort
efter ut som følgeblad til «Christianiaposten».
I Kjøbenhavn kom han inn i et beveget liv, han hilste på tidens store
menn, men sluttet sig sterkest til en krets yngre og fremfor alt til Clemens
Petersen som fikk betydning for ham ved sin fine, eggende og beundrende
kritikk. Hvad han før hadde skrevet, syntes han nu var bare dårlig, han
måtte ta fatt fra nytt av. Det han nu følte, gav han uttrykk for i novellen
«Thrond», om gutten som ikke kan spille da han første gang ser bygden
og kirken. Novellen er bare halvgod og i sin oprinnelige form bare halvt
utført, men det er første gang Bjørnson finner sin egen stil og sin egen
tone, og den evne han hadde til å skildre barns syner med deres blanding
av det skarpt sette og det tåket følte. Det myldret i ham av idéer og planer,
og han skrev her de første kapitler av «Synnøve Solbakken», som han full-
førte om sommeren hjemme i Kristiania. Den stod først trykt i «Illustreret
Folkeblad» og utkom som bok 1. september 1857. Den lille beskjedent
utstyrte bok som er den første som bar Bjørnsons forfatternavn, står som
en av merkepelene i den nye norske litteratur.
Det er lett å se hvad det er som litterært har vært medvirkende til ut-
formning av stilen i Bjørnsons bondefortellinger. Han har selv erkjent den
påvirkning han har mottatt fra H. C. Andersen, og Asbjørnsens fortellerstil
har også bidratt sitt. Saga og eventyr kan tydelig kjennes igjen, — et av-
snitt som den berømte innledning til «Arne» om hvordan fjellet blir klædd,
er holdt i eventyrstilen. Men det er allikevel mindre vesentlig hvorfra han
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
