Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Bjørnstjerne Bjørnson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BJØRNSTJERNE BJØRNSON 149
som den berømte
salme «Ære det evi-
ge Forår i Livet»
kunde han klæ i en
form som bar tan-
ken lett og natur-
lig. Men ellers er det
ikke virtuositet i
hans lyrikk. Det er
varmen, kraften, bil-
ledrikdommen som
utmerker den. Man
fester sig ikke ved
det som støter øret
eller glemmer det
igjen for den strøm-
mende kraft det er
i verset; det er her
han som lyriker
har noe felles med
Wergeland, i det
strømmende, i det
billedrike. Typisk er
et diktsom det prakt-
fulle «P. A. Munch»,
det er mangt og me-
get både 1 rytme og
ordvalg som skur-
rer; men det bæres
av en kraft, en makt
i følelsen og uttryk-
ket, en billedstyrke
som er uten like og
i slekt med Werge-
lands ånd.
Bjørnson 1877.
Mindre interesse enn de enkelte dikte har Bjørnsons kantater. Det
store oratorium «Fred» er et tørt, kjedelig og fantasiløst dikt, universitets-
kantaten «Lyset» har en praktfull innledning, men den måte hvorpå lys-
tanken er gjennemført er tørt opregnende. Den samme tørrhet er det i
kantaten ved hundreårsfesten for Niels Henrik Abel, men den stiger i stor
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
