Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Bjørnstjerne Bjørnson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
150 DE STORE DIKTERE
følelse i slutningsversene. Ypperlig er derimot kantaten ved hundreårs-
festen for «Norges Vel», den bunner i hans sterke naturfølelse og er ut-
formet i et praktfullt billede av regnet som kommer efter tørken.
Bjørnson var ikke umiddelbart lyrisk skapende, det skulde vise sig
da han gav sig i kast med et stort dikt med norrønt emne, i slekt med
romantikkens store sagadikte som OQehlenschlågers «Helge» og Tegnérs
«Fritjofs Saga», men fremfor alt med Runebergs praktfulle «Kong Fjalar»,
som dog langt overgår «Arnljot Gelline» (1870), hvad Bjørnson selv fullt
ut forstod og innrømmet. I elleve år slet Bjørnson med sitt dikt, og det har
satt merker på det. Det er slitt hårdt sammen. Det har ypperlige partier,
men det fengsler stykkevis, ikke som helhet. Grunntanken er å vise hvor-
ledes Arnljot Gelline søker efter det som kan gi hans liv innhold, han tror
ikke lenger på de gamle guder, og heller ikke på sin egen kraft, — den
har bare ført ham til tap. Han søker den største å tjene, han trenger ikke
å forstå, men han må føle at nu står han innenfor det største og kan bøie
sig. Slik kommer han til kong Olav og tar kristendommen, strir for den
største og faller for ham.
Blandt cyklusens mange gode dikte er det særlig to som fremhever
sig. Det ene er det kjente om havet, veldig i stemningen, fylt av havkulde,
stort i billedet. Men ennu merkeligere, sjeldnere og originalere er åttende
sang, «Under Vår-flommen», noe av det fantasisterkeste Bjørnson har
skrevet. Det innledes av Årnljots fantasier i hulen og hans syner i natten.
Diktet er skrevet i en stil av fortettet kraft, med mange bokstavrim, men
uten enderim. Vilde forferdende syner dynges over hverandre, uvær og
villdyr-redsler, mennesket alene i kamp med onde makter; det er et dikt
som i sin groteske fantasiutfoldelse kan minne om en kunst så fjernt fra
Bjørnsons som Hans E. Kincks.
Da Bjørnson i 1873 drog sydover igjen, møttes han av nye tiders
strømning i diktningen, av det nye drama og den nye problemdiktning.
Allerede i begynnelsen av 70-årene var han tatt til å nærme sig de nye
tanker, han leste med begeistring Sars «Udsigt over den Norske Historie»,
med uro Darwins verker og med motsigelseslyst Brandes” «Hovedstrømnin-
ger». Og nu møttes han alltid av de samme idéer, problemdiktning og
realisme, og blev fengslet av den nye dramatiske teknikk i det franske skue-
spill. I dette følte han han måtte inn, det var det nye som kalte på ham.
I Rom skrev han sine første borgerlige problemdramaer, «En Fallit» og
«Redaktøren», og da han i 1875 kom hjem til sin nykjøpte gård Aule-
stad i Gausdal, fullførte han «En Skitse fra Italien», senere utgitt under
titelen «Kaptejn Mansana», og skrev «Magnhild». Alle disse arbeider er
overgangsdiktning, nok nutidsdiktning, men preget av usikkerhet i livssyn.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
