- Project Runeberg -  Illustrert norsk litteraturhistorie / 4. De store diktere /
162

(1934-1935) [MARC] Author: Kristian Elster
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Bjørnstjerne Bjørnson

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

162 DE STORE DIKTERE

føler den nære forbindelse mellem stykkets mennesker, her er et hjem.
foreldre og barn uløselig bundet sammen selv nu da så meget brister
mellem dem.

Teknisk er skuespillet et mesterverk. Det er en stadig stigning og
gjennem scener av lyrisk stemning føres man over fra det ene veldige
inntrykk til det annet. Med dristighet og fullkomment mesterskap er i
annen akt innsatt den komiske prestescene; uten at stemningen forstyrres
får man et øieblikk ånde ut, førenn man løftes videre og inn i tragediens
avslutning.

Bjørnson var ikke med dette skuespill ferdig med slekten fra den
lille nordlandske prestegård. Når han fra første stund så det religiøse
skuespill som en første del, var det vel ikke minst fordi han alt da følte
en indre nødvendighet for å følge barnas liv videre.

De to søskens livshistorie var ennu ikke fortalt, ikke Elias”, som bar
farens lengsel mot det grenseløse, ikke Rakels, som bar morens sunde tvil
og sjelsstyrke videre.

Det gikk imidlertid mange år, hele 12, før annen del kom. Det blev
et sosialt drama, det første norske. Bjørnson hadde ute som hjemme op-
levd og delvis tatt del i de store sosiale sammenstøt mellem arbeidsherrer
og arbeidere, og hans sympati var på de sistes side. Noen år i forveien
hadde han kjempet med i «fyrstikkstreiken» til fordel for de kvinnelige
fyrstikkarbeideres sak. Men her som overalt hvor det gjaldt kamp, krevde
han at den skulde foregå innenfor lovens grenser. Han lot Sigurd Slembe
falle som høvding fordi han ikke bar uretten, men søkte å fremme sin
rettferdige sak med urett og skred over lovens grenser. Med de samme
ord dømmer han Elias Sang, som ikke kan bære den urett andre lider og
for andres skyld går over grensen og ved det store eksempel, ved dødens
skrekk, vil vekke samvittighetene. Det er Elias" tanke at først gjennem
martyriet kan striden føres til avslutning. Og her må den ene gå foran,
den frivillige martyr. Faren, presten Sangs ord «om bare én turde, var
det så ikke tusen som turde» gjentas i Elias” ord:

«Vil du reise liv saa dø for det! Kristendommen fik sit av korset.
Fædrelandet af de fallne. Ingen fornyelse uden gjennem døden... Først
en udover, så en til. Var det ikke så det begyndte? Så ti, så hundrede, så
tusen! Der må tusen til før millionerne stiller sig op for at kaste sig ud-
over, de også. Da er de uimodståelige. Da er her søndag. Da er her halle-
luja, triumf, takker alle Gud!

Først Johannes, så Jesus og de tolv, så de sytti, så de mange hundrede,
de mange tusen, de hvemsomhelst, hvemsomhelst. Fornyelsens liv kjøbes

ikke billigere.»

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 20:49:57 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/elster/4/0164.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free