Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Jonas Lie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JONAS LIE 187
sterkest gjennemførte realistiske
skildringer vår litteratur eier. Den
diskuterer intet problem, den døl-
ger intet reformforslag, og dikte-
ren oplater ikke sin røst til selv-
stendig forkynnelse av tendensen.
Den er en nøiaktigst mulig gjen-
givelse av et stykke virkelighet,
slik Jonas Lie så og følte det. Den
har intet med naturalisme å gjøre,
Jonas Lie var aldri inne på den
videnskapelig, lovmessig begrun-
nede livsskildring. Den gir et be-
stemt utsnitt av livet, en livshisto-
rie, og livet i den var det som
skulde gjøre inntrykk og vekke
bevegelse. Og forfatteren opnår
sin hensikt, det er en sann og
gripende skildring. Men den er
Jonas Lie. Fotografi fra 1883.
kunstnerisk sett grå og farveløs.
Jonas Lies stil var ennu under utvikling og er her nokså usikker og fam-
lende. Og det er ennu ikke kommet riktig dybde i menneskeskildringen,
den er sannferdig, men ikke overraskende.
Men Jonas Lie var en langt større dikter enn et slikt utmerket gjengitt,
helt igjennem sannferdig «Udklip af Virkeligheden» gav inntrykk av. Det
fortalte hans neste roman, hans ypperste diktning i den form, like fortref-
felig som menneskeskildring som kulturbillede.
«Familien paa Gilje, et Interiør fra Firtiaarene» (1883) har visse til-
knytninger til Camilla Colletts «Amtmandens Døttre», de behandler så
noenlunde den samme tid, begge er skildringer av embedshjem og de gir
begge billeder av kvinnens stilling i tiden, hennes avhengighet og under-
kuelse, og det er noe slektskap mellem de to begavelser, som begge går
under, Arnt Grip i «Familien paa Gilje» og Lorentz Brandt i «Amtman-
dens Døttre».
Men likheten er rent utvortes. Det er intet av fru Colletts forkynnende
lidenskap i Jonas Lies dype, varme skildring. Og det som gjør denne bok
så henrivende, er dens vidunderlige interiører, dens stemning av gammel
tid, dens mange livaktige, lunt skildrede situasjoner. Det er scener som
kaptein Rønnows og løitnant Meins besøk, — og de unge døtre i natte-
kulden stående ute på trappen og lytte ned til farens og gjestenes samtale
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
