Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Alexander L. Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
202 DE STORE DIKTERE
Det siste er ikke så lite sofistisk. Sannheten ligger i Kiellands avsky
for å skape sig, hans trang til å være i overensstemmelse med sig selv —
og i det om den onde samvittighet. Dertil kom at han var ikke noen
revolusjonær eller omstyrtende ånd, han forkynte intet likhetsevangelium
og trodde ikke på noe sosialt fremtidsparadis. Hans angrep samlet sig i
kravet på ærlighet og sannferdighet — av dette krav skulde det meste som
hemmet en sund utvikling, ryddes til side, først og fremst hykleriet som
var ham samfundets grunnskade.
Han trodde ikke så meget på politikk, skjønt han sluttet sig nær til
venstre. Men han hadde alltid mistro til det, — han trodde ikke på dets
ærlighet og dets trang til åndsfrihet. Og da venstrepartiet var nådd frem
til seier, da demokratiet triumferte, skrev han sin siste bok, «Jacob», for
å vise hvem han var, den folkets mann som hadde seiret — en opkomling
som bare hadde én tanke i livet, å ta sig grundig for av alt det han kunde
nå med sine grådige hender, og som straks slo sig sammen med kirken
og alle samfundshyklerske makter for i fred å kunne nyte sin seier.
Hans makt og farlighet i kampen åpenbarer sig ikke så meget i det
han forteller, som i måten hvorpå han forteller det. Hans stil er hans
ypperste stridsvåben. Naturligvis er også hans menneskefremstilling ham
et kraftig middel; — selv om den sjelden er dyp, er den klar og anskuelig
og gir i ypperlige typer eksempler til det han vil belyse. Fortrinlig har
han fremstillet den svake forløiede karakter, undergravd av hykleri og
konvensjonelle samfundshensyn, og har i Abraham Løvdahl gitt den yp-
perste skildring vår litteratur eier av en slik svak karakters undergang.
Men mere enn noe annet er selve stilen hans våben, denne stil som aldri
blir forkynnende og doserende, men som i sin klarhet er ubarmhjertig
avslørende, ubønnhørlig rammende, og hvori der er så megen umiddelbar
fryd over det vellykkede angrep, så megen blendende eleganse, så megen
usmykket mandighet, vidd forenet med letthet og munterhet, bitende spott
med lystig og grasiøs spøk.
De moralske og sosiale tanker, idéer og følelser han arbeider med i
sine bøker, hadde han — foruten fra sig selv, sin egen natur og sine egne
erfaringer — fra en ganske omfattende lesning av de bøker som beveget
samtiden og satte dens følelser i de sterke svingninger. Han var en tids-
bestemt ånd og han søkte ikke utover de tanker som var tidens. Ganske
naturlig blev det Georg Brandes som av de samtidige i Norden kom til å
gi ham mest, og for hvem han i mange år følte sterkest. Gjennem ham
lærte han å kjenne Stuart Mill, hvis nyttefilosofi optok ham i den grad
at han følte sig som en elev av ham og i sin nyttepoesi søkte hans veier.
Av fremmede romanforfattere fikk særlig Dickens, men også Daudet, stor
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
