Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDEN 9
glemt. Det som lever i Zolas imponerende, mektige og trettende romaner,
er det som ene og alene skyldes dikteren, den oprinnelige naturbegavelse,
den voldsomme anskueliggjørende fantasi. Av alt det som engang for ham
selv var det vesentlige ved retningen, det videnskapelige, selve naturalismen,
er det lite igjen, videnskapen har forkastet det som videnskap, kunsten
som kunst.
For norsk diktning blev naturalismen noe av en ulykke. Gjennemleser
man nu 80-årenes romaner, de som bekjenner sig til naturalismen, blir man
efter hvert grepet av den dype forstemthet som følger med kjedsomheten.
Det som redder leseren er at antallet av naturalistiske romaner er så få.
Naturalismen i Norge åpenbarte sig i litteraturen i en del flate, grå, ens-
formige og trettende forsøk på en nøiaktig gjengivelse av virkeligheten og
måtelige forsøk på å skildre livet lovbundet, gjennem deterministiske eks-
perimenter. Naturalismen skapte et stort forfatterskap, Amalie Skrams,
men også hennes diktning kjenner de naturalistiske ørkenvandringer. En
kort tid var en rekke av våre diktere fanget inn i naturalismens teori.
Det er betegnende å lese hvordan Garborg i sin naturalistiske periode
sukker over at han ikke makter å følge sine egne teorier. Han skriver til
Jonas Lie om «Mannfolk»:
«Det er egentlig fælt og uforsvarligt med dette bogmageri. Jeg gaar
omkring, som om jeg havde skrevet falske vexler; thi ikke paa langt nær
alt i min bog kan jeg garantere. En hel del af det er virkelig foregaaet;
men somt er — gud trøste mig saa sandt — tænkt, komponert, «digtet»
— ialfald til en vis grad. Nei, vi kommer til at gjøre som malerne: yd-
mygt og gudhengivent fortælle et stykke natur. Ikke digte længer. Det
gaar ikke; det har ingen interesse. Men sætte os foran naturen og tegne
den saa godt vi kan. Ikke drage fra og ikke lægge til. Ingen tendens,
ingen «tanker», — det er tanke nok i livet selv.»
Var Garborg således ikke helt tilfreds med sine naturalistiske forsøk,
satte dog hans teorier mere enn tilstrekkelig preg på denne del av hans
diktning. Hans to mest utpregede naturalistiske romaner, «Mannfolk» og
«Hjaa ho Mor» er hans svakeste arbeider, grå, trettende og kjedelige.
Når diktningen her hjemme skulde få dette preg av ubønnhørlig «viden-
skabelig> virkelighet, av deterministiske eksperimenter og lovmessig iakt-
tagelse, fikk den, fordi forfatterne slett ikke hadde kunnskaper og viden-
skapelig trening nok, lett et preg av noe falskt og forlorent. Ofte kjente
de bare måtelig den virkelighet de skulde skildre naturalistisk. Karak-
teristisk er i så henseende Amalie Skrams «Madam Højers Leiefolk», der
lest som naturalistisk skisse virker bunnfalsk. Leser man den som det den
egentlig er, et agitasjons-skrik, så er den ganske visst kunstnerisk såre
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
