Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
PR
10 ÅTTI-AÅRENE
mangelfull, men det er lidenskap i den. Leser man den, som det den blev
gitt ut for, et naturalistisk utformet virkelighetsbillede, virker den bare
irriterende, fordi forfatterinnen røber uvidenhet i alt det hun tumler med
som skal være faktisk, vrøvler med juridiske begreper og anklager hvor
hun bare har misforstått. Og i virkeligheten kunde de norske forfattere
like så litt som andre lands fastholde det naturalistiske program. De brøt
det i kraft av kunstnertemperamentet gjennem fantasiutbrudd og liden-
skap, personlig opfatning og følelse, de «digtet» istedenfor å eksperimen-
tere. Når man kan si at Amalie Skram — som den eneste — gjennemfører
en naturalistisk diktning, er det ikke fordi hun bevisst følger teorien —
hvor hun det gjør er hun svakest — men fordi hun hengir sig så ubetinget
til sin egen ulykkelige natur. Hvor hun er stor, følger hun ingen teorier,
da er det ingen videnskapelighet eller noen metode i hennes kunst, hun
skriver ut av sin uhyre lidenskapelighet, under en kunstnerisk tvang; men
hun kjenner ingen annen livsopfatning enn den at menneskene treller under
ubønnhørlige lover, og hun kjenner intet annet mål for sin dikteriske
lidenskap enn det å nå inn til det hun føler som den siste avgjørende
sannhet. Derfor er hun naturalist... Men av rent naturalistiske bøker for
øvrig er det ikke mange. Garborg kom hurtig ut av bevegelsen, Hans
Jægers bøker tilhører nok naturalismen, men de er kunstnerisk svake,
Chr. Krohgs «Albertine» er bare delvis naturalistisk utformet, den er like
meget en agitasjonsroman, hvis naturalisme bøier sig for formålet, angrepet
på sedelighetspolitiet. Og mange av de yngre diktere tilhører vel tiden
derved at de slutter sig til teorien, hevder de samme utfordrende tanker
og ideer; men i sin kunst søkte de først og fremst uttrykk for sin person-
lighet og ofrer villig og fort naturalismens kunstneriske idé. Og ennu mens
man er i 80-årene kan man merke reaksjonen mot den hele retning.
Betrakter man 80-årene litterært, synes den en nokså gold og teoretisk
tid, hvis mest tidspregede bøker man engang leser og gjerne siden undgår.
Men bak dens lite opmuntrende litteratur ligger et liv som fant sine yp-
perste uttrykk ikke gjennem naturalistiske romaner, men gjennem en vold-
som samfundskamp, gjennem dristig tross i liv, gjennem strid i aviser og
foredrag og gjennem en helt unaturalistisk diktning som Gunnar Heibergs
skuespill og Nils Collett Vogts dikte. Det er livet, det voldsomme, uvørne,
hensynsløse og opposisjonslystne liv, det er diskusjonene, foredragene, avis-
polemikken, de dristige handlinger, skandalene og borgerskapets skrekk
som er 80-årene. Den ungdom som vokste op i de år, fant ikke de heftigste
uttrykk for sitt oprør mot det borgerlige samfund i sin kunst, men i sitt
liv. Og der blev nedlagt mere ånd og vidd i samtaler og diskusjoner enn
i bøker. Ungdommen vilde bryte alle skranker og i sitt liv åpent til-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
