Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Arne Garborg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I SEE. VERN PRESS SEG, ADD, VE ØP
ARNE GARBORG 95
for tidens nye tan-
ker. Til hans mest
kjente innlegg fra
disse år hører de vit-
tige polemiske artik-
ler om religion i «Nyt
Tidsskrift»: «Vantro-
ens Væsen», i anled-
ning av pastor Heuchs
i øvrig friske og kraf-
tige bok,og artikkelen
om professor Fr. Pe-
tersens «Om Skabel-
sen, Opstandelsen og
Styrelsen». Han utgav
Kolbotn, Garborgs hytte i Østerdalen, som han kjøpte 1884. Stuen tilhøire
p N K er Garborgs arbeidsstue.
også et særlig skrift
om de religiøse spørsmål, «Den religiøse Erkjendelses Princip». Sin poli-
tiske opfatning gav han uttrykk for i brosjyren «Vor nationale Skam». Og
til slutt bekjente han åpent og fullt ut sitt nye standpunkt i sin første ro-
man «Ein Fritenkjar» (1883).
Garborg hadde tatt sitt standpunkt. Han hadde sluttet sig til de mo-
derne idéer, han gikk inn i 80-årenes kamp. Han brøt ikke alene med
barnetroen, men med religionen og den kristne morallære, han erklærte
sig for fritenker, for naturalist. «Ein Fritenkjar» har all sin verdi i sin
åpne bekjennelse, i det dokument det er fra 80-årenes begynnelse. Som
kunst er den tørr og grå og ufri. Men samtidig som Garborg åpnet krig
mot himmelen — det einaste ljose yver Tilvære — meldte angsten sig
igjen og med angsten fulgte den store melankolske humor og ut fra dette
samspill, opgjøret, bruddet, selvironien og humoren, skrev han sin neste
bok, sitt første verk av kunstnerisk betydning, romanen «Bondestudentar»
(1883).
Romanen er en sultens og usikkerhetens tragi-komedie. Kritikk og
selvironi og hårdhendt realisme er de sterkeste makter i den. Daniel Braut
begynner som tillært idealist og ender som selvlært materialist. Det er over
denne første skildring av bondestudenten intet forsonende. Garborg synes
ganske visst at det er latterlig, at denne gutt som intet har utover et godt
lærehode, vil bli student; men det gjemmer sig ingen romantikk under
hans spott, det er ingen poesi om det frelsende ved å bli ved jorden. Det
er ennu ingen hjemlengsel under spotten. Det eneste som undskylder
Daniel Braut — men det er ikke så liten en undskyldning enda — er at
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
