Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Arne Garborg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
26 ÄTTI-ARENE
han sulter, sulter og sulter igjen, hans gode hode bringer ham bare elen-
dighet og forkommenhet, inntil han til slutt følger sin natur, og setter sig
som den hykler han egentlig er, vel til rette ved matfatet.
«Bondestudentar» er tross sin litt ensformige bredde en ypperlig bok,
den er full av besk sannferdighet og humor. Det er rik bevegelse i boken,
fantasi — naturalismen hadde ennu ikke bundet ham.
Året efter fulgte «Forteljingar og Sogur» (1884) som bl. a. inneholdt
den vittige «Ungdom», hvor han håner Bjørnsons hanskemoral, — en hån
Bjørnson aldri glemte. Ideen i «Ungdom» benyttet Garborg, men mindre
levende og morsom, også i slutningen av «Mannfolk».
«Bondestudentar» var ikke utformet helt efter naturalismens krav. Men
det var ikke fordi ikke Garborg hadde viljen til det, han hadde nu fullsten-
digog bevisst sluttet sig til 80-årenes tanker. Det er den naturvidenskapelige
tankegang som skal hjelpe ham til å vrenge av den siste rest av angsten,
han vil endelig for alltid bort fra bondens «graa land», han er blitt euro-
peer, bohem —.
I den tid han skriver på «Mannfolk» bekjenner han sig helt og holdent
til naturalismens litterære teorier. Og det er nu som alltid Garborgs håp
gjennem sin diktning å tjene menneskenes lykke, opdra dem til det gode.
I et brev til Jonas Lie fra de dager heter det:
«Naar man kunde faa det frem, som det er, helt ud — gud bevare Dig! Det blev
slig, at menneskene kom til at skrige af vé og vaande. Thi det er saa vondt, saa vondt,
og det, som er af rigtig glæde og lykke, blir næsten væk i den store hvirvel af vrøvl
og kval. Tænk den, som med effekt kunde forkynde det nye evangelium, det, som en
dag skal gjøre menneskene gode: Glæder Eder i tilværelsen, og atter siger jeg: Glæder
- Eder! — Thi en stor del af lidelsen er selvforskyldt.»
Garborgs to naturalistiske bøker «Mannfolk» (1886) og «Hjaa ho Mor»
(1889) er tidsbestemte bøker — og det i den grad at de er gått under med
sin tid. Det er innlegg i sedelighetsdebatten, i den første gjelder det
mennene, i den annen kvinnene. Det var de moralske spørsmål som nu
mere enn de religiøse — men i virkeligheten i dyp sammenheng med disse
— optok Garborg. Usedeligheten, hevdet han, var til syvende og sist intet
moralsk, men et sosialt spørsmål, dets dypeste årsak var fattigdommen.
Han la mindre enn Jæger skylden på ekteskapet, skjønt også dette var
gjenstand for hans angrep. Her var midlet «fri skilsmisse», hvorom han
utgav en brosjyre og førte en vidløftig diskusjon i «Ny Jord» med den
danske skribent Alfred Ipsen. Men hans viktigste innlegg i sedelighets-
debatten er de to romaner; som sådan øvde de stor virkning, som kunst
er de ødelagt av alt for megen teori. Særlig er det gått utover «Hjaa ho
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
