Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Arne Garborg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ARNE GARBORG 31
doms land, han går
igjen under dens him-
mel og lever igjen
med dens mennesker.
«Fred» (1892) gir hans
hjems tragedie, religi-
onens fortvilelse til
undergang, — en tung,
dyster bok, levende-
gjort og befriet gjen-
nem en forunderlig
smertesterk humor.
Av kampen og ang-
sten i disse år grodde
en ny tro på livet.
Han leser Tolstoj og
Nietzsche og begge
griper ham sterkt — Garborgs hus «Labraaten» ved Hvalstad.
foreløbig tyskeren ster-
kest. «Anarkismen er fremtiden», skriver Garborg i denne tid. Og han
kan ikke komme utenom sin trang til å finne en mening i livet.
«Troen paa livet» («Samtiden» 1895) er det som nu er blitt hans reddende
tanke. Livet kan ikke være meningsløst — «det maa allikevel have en
grunn, hvorfor det vil leve. Det maa allikevel have et maal. Dette maal,
denne grund, maa, som for tanken utilgjængelig, bli religiøst at fatte.»
Av denne nye livsvurdering, av denne nye «tro paa livet» som måtte
bli religiøst å fatte, gror all hans senere diktning, følelsesfullt og lyrisk
beveget. Og sammen med den nye religiøse følelse vokser stadig sterkere
hjemlengselen. Målsaken hadde alltid for ham vært hevdelsen av det
særlig nasjonale og efter de politiske skuffelser i 90-årene blev den det
enn mere, samtidig som den i økende grad blev uttrykket for hjemlengsel.
Hans utlengsel var forbrukt, ikke slik at han ikke lenger fulgte med i
åndslivet ute og hjemme, han leste stadig, studerte utrettelig, med ikke
så lite av en videnskapsmanns metodiske evne, han fordypet sig i Georg-
ismen, — men alltid nu med lengsel hjem, til jorden, til et sted hvor han
kunde finne ro og fred og til forsoning med den himmel som var «det
einaste ljose yver Tilvære.» Av denne tro og lengsel hjem blev hans lyrikk
fylt, skjønt og fritt i «Haugtussa» (1895), tungt og bunnet og utpønset i
fortsettelsen «I Helheim» (1901). Det skjønneste i «Haugtussa» der i sin
idé og indre verden er sterkt beslektet med dansk romantikk, er selve
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
