Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Nils Collett Vogt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
66 ÄTTLÄRENE
Collett Vogt har i «Fra gutt til mann» (1932) skildret sine unge år,
det er en bok skrevet i sterk bevegelse, utpreget personlig, men med stor
hensynsfullhet hvor det gjelder andre. Boken gir et ypperlig sammen-
hengende billede av åttiårenes kamp. En ting slår en sterkt. Collett Vogt
var og forblev midt i kampen, midt i gjennembruddet, en ensom mann.
Han har en kort tid en fylking om sig — «min elskede lille menighet» —
så er også den opløst. Denne ensomhet har hatt mange grunner, og selv-
biografien forteller om dem. For det første har han som alle lyrikere vært
overordentlig selvoptatt, det vil si optatt av sitt indre sjeleliv, lyttende mere
til stemmen i sitt eget bryst enn til noen annen røst. Og dertil kom at
han, som oplevde tiden så voldsomt og lidenskapelig, men først og fremst
som noe der angikk ham personlig, eide en nedarvet skepsis, en medfødt
ironi som i bekjennelsene åpenbarer sig snart som selvironi, snart som
iakttagende kritikk. Også den gangen, i de unge år, har vel den plutselige
skepsis åpenbart sig snart som mismot, snart som kritikk — og begge deler
har bidradd sitt til å gjøre ham ensom.
Men ennu sterkere enn skildringen av åttiårenes kamp fengsler det
personlige billede av hvordan en ung dikter blir til. Her er noen ord som
kunde stå som motto over all hans diktning:
«Men vårstjernen over Vestre Aker blev alltid i mitt sinn, og hvor ikke
den skinnet inn i det jeg skrev av og til, var ordene uten sjel. Og badet
i dens gyldne lys står jeg nu her i mitt vindu og ser mot vest. Og jeg
mumler nogen verslinjer til den, som bare den og jeg vet om.
Der slo engang lyn gjennem mitt sinn og viste mig veien jeg hadde
å gå. Der tendtes en stjerne over mitt hode.»
... Nær til denne direkte selvbiografi slutter sig noen noveller han i
den siste tid har offentliggjort i «Samtiden». De har sitt stoff fra dikte-
rens oplevelser, men er altså omskrevet, er gitt novellens form. Stor — også
selvbiografisk — verdi har den samling artikler han har gitt ut under
titelen «Levende og døde» (1926). Han har dessuten gitt ut en samling
fyldige og klare reisebrev «Smaa Brev fra Finnmarken» (1918).
Enkel og mandig i sin kraft er Nils Collett Vogts form. Den eier
ikke sin virkning i særlig smidighet eller mangfoldighet i rytmen, den er
ikke innsmigrende og overvinner oss ikke ved sin melodi alene. Heller
ikke hans billeder er sjeldne, men de er sterke og enkle, ikke detaljrike,
men klare. Den særlige virkning hans poesi øver, ligger i dens intensitet.
Hvert dikt åpenbarer nært og umiddelbart hans sanseinntrykk, ingen reflek-
sjon blekner inntrykkene, hans egen stemning og følelse når oss direkte,
selv om den er fylt av eftertanke. Derfor er hans form ofte uregelmessig,
skiftende, den brytes med stemningen, og rytmen kan svinge fra lys klang
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
