Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
96 NITTLÄRENE
tiske venstreseier kom den tid da seirens frukter skulde høstes, det blev
det første venstreministerium med dets reaksjon og allianse med de vest-
landske moderate, det store forræderi! Fra 90-årene og utover begynner
den å gjøre sig gjeldende den politiske overmettelse, leden ved politikk og
forakten for politikeren, som alltid hyppigere blir enten den komiske figur
eller skurken i norsk diktning. Og fra samme tid stammer reaksjonen mot
alle de øvrige bevegelser fra 70—380-årene. Sterkest kom tilbakeslaget mot
80-årene. Det videnskapelige overgrep som ikke skyldtes så meget de ar-
beidende videnskapsmenn som deres quasi-videnskapelige tilhengere, blev
tilbakevist, nu kunde videnskapen slett intet si oss om livets hemmeligheter.
Religionen fikk igjen makt, mystikken øvde igjen sin tiltrekning. Og
sedelighetsdebattene forstummet, kjærligheten var igjen stor skjønn følelse.
Og i denne reaksjon gikk den naturalistiske skole helt under, poesien hadde
sin egen verden og sine egne lover, den var en fri fugl under himmelen,
som ikke lot sig sperre inn i et videnskapelig konstruert bur.
Tiden var trett og i denne tretthet utviskedes teoriens strenge og buteke
linjer. Dikteren var ikke forbundet med og fordømt til å tjene et parti,
han skulde ikke slepe på fremskrittet, men kunde like gjerne dyrke for-
fallet, trettheten selv, degenerasjonen, dekadansen. Man skulde ikke for-
kynne meninger, men dyrke sin individualitet, i ekstase eller i stille in-
derlighet. Man satt og lyttet til hvor meget der var gått til grunne, til
høsten, til lyden av alt det som smuldret hen. Og kunsten hadde intet med
samfundet å gjøre, den var en verden for sig selv. L’art pour Part.
En av reaksjonens første følger var da at dikteren blev fri som kunst-
ner. Tiden blev sterkere optatt av hvordan man skrev, enn av hvad man
skrev om. Så trett og kjed og lei var man av forkynnelse, idéer og pro-
blemer, at nu måtte diktningen gjerne handle om det mindre, det til-
synelatende helt ubetydelige, det som slett intet var i verdens øine; bare
man merket personligheten i stilen, blev det allikevel til noe, stundom
til en skjønnhet som var mere verd enn mange overanstrengte idéer.
Det blev selve tretthetens og dekadansens fine, slørte skjønnhet. Hver
dyrker sin egen have, sin egen personlighet og søker efter evne å skape
sin egen stil.
Tiden var trett. Men den var ikke bare trett. 90-årene er også ny-
romantikken og ikke bare i dekadansens form, ikke bare trettheten og
sensibilitetens romantikk og mystikk, men også en fri og sterk natur-
romantikk, en heftig naturpoesi og en dyp og inntrengende naturpreget
romantisk psykologi. Og da dekadansens 90-år er gjennemlevd, står ny-
romantikkens naturtilbedelse, dristige individualitetsforkynnelse og inn-
trengende sjeleskildring som tidens sterkeste nyskapende bevegelse.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
