Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDEN 97
90-årene fikk sine impulser fra reaksjonen i Frankrike, fra den nye
franske dikterskoles uvilje mot naturalismen, fra den nye symbolisme og
individualisme, den nye svermen for lyrikken, for følsomheten, for mystik-
ken. Zola var ikke lenger tidens forfatter. Dens svermeri var Baudelaire
og Edgar Poe og dens fornemste representant er Verlaine, og tidens unge
fører blev belgieren Maurice Maeterlinck. Den søkte tilbake til eldre tiders
mystikere og svermere og dyrket samtidig de store ironiske følelsesdiktere
som Stendhal.
I Norden kom den første tydelige og klare innsigelse mot naturalis-
mens herredømme med Verner von Heidenstams og Oscar Levertins strids-
skrifter «Renaissans» (1889) og «Pepitas bröllop»> (1890). Her reistes kam-
pen mot litterære doktriner og mot den mørke pessimistiske skildring, og
i stedet blev forkynt livsgleden og den enkelte dikters individuelle frihet
til å velge sine emner hvor han vil, og behandle dem slik han selv ønsker.
Fantasien er den store diktergave. Samtidig forkynnes at dikteren skal
søke ut fra byen, ut til naturen, det store landskap blir igjen levende i
svensk diktning og fjernt dukker op Orientens eventyrland. Denne 90-
årenes parole følger meget hurtig alle de store svenske diktere, foruten
de som reiste striden også Strindberg, Selma Lagerlöf, Fröding og Karl-
feldt. Ikke alene naturalismen, men også realismen forsvinner fra svensk
diktning. |
Heidenstams og Levertins stridsskrifter gir signalene over hele Norden.
Men i virkeligheten hadde en av Nordens dypeste og fineste diktere langt
tidligere innvarslet hvad der måtte komme, — J. P. Jacobsen, Darwins
oversetter i Danmark, hadde, ikke gjennem sine romaners idé- og følelses-
innhold, men gjennem sin diktnings stil, gjennem hele den kunstneriske
lære at hvert emne krever sin stil, som hans diktning gav, virket som en
innsigelse mot naturalismen.
90-årenes dekadanse har så noenlunde de samme grunntrekk Europa
over, markert ved at den i sin første fremtreden er en reaksjon mot
naturalismen. Én av 90-årenes mest bevisste og utpregede førere, tyskeren
Herman Bahr, kalte da også det skrift som inneholdt hans eget og tidens
program «Die Uberwindung des Naturalismus» (1891) og her understreker
han som det sterkeste nye kunstkrav at hvert emne må ha sin stil.
Men det var ikke bare i kravet på å kunne skrive som man vilde,
i stilkravet og i frihet i emnevalg, at 90-årene reiste sig mot naturalismen.
Ute som hjemme tok den nye tid avstand fra 80-årenes livsopfatning og
hevdet sin egen livsfølelse. Skuffelsen og trettheten gav sig utslag i resig-
nasjon og pessimisme. Schopenhauer (1788—1860) blev lest og dyrket av
tidens unge diktere. I hans dype og omfattende pessimisme fant skuffede
7-—V.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
