Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDEN go
ord for deres tørste sjeler. Så meget mere blev den grepet av den, som
læren blev lyrisk utformet i et verk av høi dikterisk verdi: «Also sprach
Zarathustra!» Tanken om alle tings gjenkomst grep ved sin mystiske makt
og dukker ofte op i tidens diktning, men kom aldri til å spille den rolle
for dikterne som for Nietzsche selv, og blev aldri grepet som en lykkelære.
Det blev læren om overmennesket, som blev mottatt med den største begeist-
ring, tilegnet, misforstått og forvansket. Dette at livsfylden, ødselheten var
det ypperste kjennetegn på menneskeverdi, blev begjærlig grepet av en
slekt som selv slett ikke var livsfyldig eller åndelig rik til ødselhet, men
som var trett og led av læren om det almene vel. Og hans morallære som
avgjørende vendte sig mot den kristne moral som livsfiendtlig, og som
forkynte at godt var alt som gav øket livsfølelse, forhøiet fornemmelsen
av makt, slett alt som stammet fra svakhet og forminsket livsvilje, blev,
ofte misforstått og forvansket, den nye tids morallære. Tiden fikk sine
slagord fra Nietzsches lære om herremoral og slavemoral. Den første,
opstått blandt de herskende, faller sammen med den Nietzsche kalte god,
den annen, opstått blandt de beherskede, de ufri, fremhevende alle de
egenskaper som kan tjene til å lette de beherskedes lidelser, en ren nytte-
moral, med den han kaller slett.
Den vesteuropéiske diktning frembyr ikke noen enkelt ånd — eller
fremdrar noen enkelt eldre — som får den avgjørende innflytelse. Makten
deles mellem flere beslektede. Men et nytt østeuropéisk dikternavn får
stadig økende betydning, Fjodor Dostojevskijs. Hvad som særlig optar
sinnene, er ikke hans livsopfatning og idéforkynnelse, tiden er egentlig
ikke opmerksom på at han er en lidenskapelig motstander av enhver
revolusjonære idé og at han er en dyp og ydmyk kristen. Den ser i ham
den store menneskeskildrer, som fremstiller de sære, eiendommelige og
egenartede naturer som åpenbarer sitt vesen i ekstasen, og fordyper sig i
det innerste selsomme dunkle sjeleliv. Den gripes av det oprør som gjem-
mer sig i hans skildringer av det ulykkelige menneske og dets livsforhold.
Og den synes å finne i hans fremstilling av de store ensomme og ulykke-
lige mennesker, som helt og holdent følger sine egne veier og går dem
på tross av vanlig samfundsmoral, en bekreftelse av den lære om over-
mennesket som den selv dyrket.
Ikke bare diktningen, men også den bildende kunst har sitt nyroman-
tiske gjennembrudd i denne tid. Det er nært slektskap mellem den natur-
svermeriske, ensomme, psykologisk optatte malerkunst, alltid spent i ekstase,
som Edvard Munch skaper fra midten av 80-årene og utover, og den ny-
romantiske diktning. Også Gustav Vigelands idéoptatte tanke- og følelses-
fulle kunst er beveget av de samme strømninger.
JINITINVSMOS3M103 NYDOMSSNVN
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
