Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
98 NITTI-ÄRENE
unge sinn sin trøst og gjenklang for sin egen pessimisme og i hans nirvana-
lære en slags religion... Men for sin opposisjon mot det grå og hverdags-
lige, det flate og almenoptatte i naturalismen og i den positivistiske filosofi
og i nyttelæren fant de støtte i læren om det store menneskes betydning.
Den utpregede individualisme som kom som en sund og naturlig reaksjon
mot det evig samfundsoptatte, førte til begeistring for en eldre tenker som
Carlyle, og dennes herodyrkelse og lære om de store ånders betydning blev
igjen fremhevet og beundret. Men fremfor alle andre blev tidens store
profet Friedrich Nietzsche (1844—1900). Også han hadde i sine første
romantiske ungdomsår stått under Schopenhauers innflytelse, men hadde
efter en positivistisk gjennemgangsperiode utformet sine idéer i forkyn-
nelsen av overmennesket som tilværelsens mål. Han fastholdt den posi-
tivistiske erkjennelsesteori og forkastet enhver form for metafysikk. I denne
verden må idealet realiseres, og det skjer gjennem overmennesket. Den
positivistiske erkjennelse og naturvidenskapen hadde engang for alle tilintet-
gjort den gamle gudstro. En ny idealistisk livsanskuelse måtte derfor ska-
pes utelukkende med dette liv, denne tilværelse og denne verden for øie.
Det er Zarathustras forkynnelse: «Jeg besverger eder, mine brødre, forbli
trofaste mot jorden.» Ut fra denne sin hevden av jordlivet som det eneste,
formet Nietzsche sine to hovedsetninger: læren om alle tings evige gjen-
komst og læren om overmennesket. Det er hans tro at tanken på at livet
evig leves om igjen, gjentas og gjentas, at vi skal leve vårt liv utallige
ganger i alle dets minste detaljer, så langt fra skal fylle oss med fortvilelse,
den skal nettop bli menneskenes gledestanke, som de skal elske som en
befriende og livsbekreftende tanke, en ny form for den lykkelige bevisst-
het om et evig liv:
Tief ist ihr Weh —,
Lust tiefer noch als Herzeleid:
Weh spricht: Vergeh!
Doch alle Lust will Ewigkeit —,
— will tiefe, tiefe Ewigkeit !
Og gjennem tanken om alle tings gjentagelse, om livets evighet, når
han til læren om overmennesket som livets mål. Overmennesket er ethvert
menneske i hvem livets egenskaper når frem til ytterste ydeevne, uten
hensyn til gjengse moralske verdier. Men enn mere er overmennesket et
fremtidsideal, et resultat av utvikling. Efter gudenes død er overmennesket
målet, — det menneske som skulde stå like høit over hans samtids men-
neske som det over apen. «Todt sind alle Götter: nun wollen wir, dass
der Ubermensch lebe!»
Denne idélære grep tidens ungdom med begjærlighet, det var levende
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
