Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Knut Hamsun
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
104 NITTLÄRENE
bigående gjorde det av med en rekke store ånder og innviklede problemer.
Det blev i det hele hans første bedrift å gå løs på alt som nød aner-
kjennelse og beundring, han slo sig på pamfletten — i skrift og foredrag.
Først gikk det lettvint og grovkornet ut over Lars Oftedal (1889), og vin-
pr teren 1891—92 holdt
Ne Gå der fa AA Ma 7 ER & han en del foredrag
os « — hvorved han opnådde
all den sensasjon han
So Ar hadde bruk for og
rakket sønder og sam-
men alle de eldre dik-
Å pant, 7 Ip G7- tere, først og fremst
Ibsen, men også Kiel-
land som han før hadde satt høit, og Bjørnson som han senere skulde
komme til å omfatte med slik varm beundring. Han angrep dem fordi de
gikk under i tendens- og typediktning. Hvordan diktningen efter hans
mening burde være, hadde han vanskelig for å gjøre rede for i foredrag.
Men han hadde alt vist hvad han mente og vilde i den boken, «Sult», han
kort før hadde utgitt.
Det vesentlige i «Sult» er som før nevnt ikke de livaktige og uhygge-
lige skildringer av sulten, ikke de ufysne fattigdomsinteriører, det er det
nye menneske i den. Dikteren i «Sult» er det fantasirike naturmenneske
ulykkelig sperret inne i byen, han er en ensom, en hjemløs, helt og holdent
uten kontakt med samfundet og dets borgere, ingen oprører, ingen spotter,
men utenfor, stundom redd og ydmyk, stundom stolt og steil. Han er like-
vektsløs, det er alltid sprang i hans sinn, på flukt eller rede til angrep.
Her møter vi for første gang helten i Hamsuns diktning, dens uavlatelige
hovedperson, ikke meget variert; stundom mere kåsør og mere bymerket,
en effektjager som Nagel i «Mysterier», stundom sterkere og dypere farvet
av skogene som løitnant Glahn i «Pan» og som munken Vendt; stundom
mere en vandrer med byens sykdom i sinnet som hovedpersonen i «En
Vandrer spiller med Sordin» og «Den sidste Glæde», stundom forvandlet
til en forkommen telegrafist som i «Sværmere» eller til en jorddrott som
løitnant Willatz Holmsen i «Børn av Tiden». Og til slutt møter vi ham,
opfattet med kjærlig ironi, som landstrykeren August.
«Mysterier» (1892) er uformelig som roman, den består av løse inn-
fall, tilfeldige kåserier, angrep og spott og paradokser. Den er meget mor-
som og irriterer ved sitt effektjageri. Men op av dens kaos av løst og fast,
av verdifullt og bagateller, stiger poesien, naturmystikken. Hovedpersonen
er karikaturmessig utstyrt, en 90-årenes apekatt, som finner det nødvendig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
