Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Hans E. Knick
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
128 NITTLÄRENE
fordrives av intensiteten, dypsindig-
heten blir til liv, ikke til teori.
Bondenovellene begynner i natur-
lyrikk og mystikk, de første er fulle av
sommernattsstemning og nattevilt be-
gjær, av voldsomme, ubestemte og mål-
løse krefter i higen. Det er i disse for-
tellinger, som i «Felen i vilde Skogen»,
«Hvitsymre i Utslaatten», «Tore Botn»,
alle av «Flaggermus-vinger», noe hett
og andpustent i stilen, det er sterkt
hjerteslag og heftig blodstrøm i dem
som hos en som stanser og lytter efter
et hurtig løp. Det er trolldom i ordene,
trolldom i stemningen. Det neste bind
noveller, «Fra Hav til Hei» (1897), vi-
ser Kincks novellekunst fra en annen
side, fra humorens og ironiens, ennu
med en viss forsonende overgivenhet i
de drastiske skildringer, som i de be-
Hans F. Kinck. Fotografi fra 1886.
rømte historier «Den nye Kapellanen»,
«Denne Krakkjen» og «Den store Hugen». Den siste er fortellingen om de
ubrukte krefter. Og i et merkelig Setesdalsbillede, «Skeiebryllupet», ser vi
møtet mellem bygdekjempen og doktoren, hvor den siste vinner ved sin
ro og fryktesløshet. Han rører her ved et hovedmotiv i sin diktning, bøn-
denes trang til å forstå «storfolk»-sinnet, deres uro og usikkerhet overfor
et sinn de ikke kan fatte. Det er det motiv som fyller romanen «Sneskavlen
brast»... Efterhvert blir Kincks bondenoveller beskere, billedet mørkere,
villere, hånen mere ubarmhjertig. Uhygge og humor kan møtes som i
«Døende Skog» («Vaarnætter», 1901), i den overmåte vittige «Skaarefolket»
(«Masker og Mennesker», 1909), i «Herborgs-Peren» («Kirken brænder»,
1917) og i «Han som var saa fæl til at fri» («Guldalder», 1920). En og
annen sjelden gang tegner han også et smukt og sympatisk billede av en
- bonde som «En gammeldags Nordmand» i «Guldalder» og «Fonnelands-
manden» i «Fra Fonneland til Svabergssveen» (1922).
De ypperste livsbilleder gis i forening med naturbilleder av en ufor-
glemmelig styrke. Her har han kanskje aldri nådd høiere enn i novellen
«Paa Smale-henting», med sin nattestemning og natteangst, — smaletyvene
som renner fjellene op og ned, og de som er ute for å gripe dem, men
står lammet i hjelpeløs angst og uhygge, — lyd og lysglimt i natten fra
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
