Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Hans E. Knick
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
138 NITTI-ÅRENE
den skjensel han kunde kaste over dem, og fordi de trengte den virak han
kunde ofre dem. At han også hadde andre egenskaper som menneske, at
han var ypperlige menns og kvinners sanne venn, at han foruten sitt for-
fatterskap i skandaler har skrevet skuespill i en djerv og ny realistisk
stil, som forarget samtidens pedanter, har Kinck ikke hatt bruk for i sitt
skuespill. Og slik har han også av hensyn til sitt dramas hovedidé omskapt
mere eller mindre de øvrige historiske personer, Francesko Doni, Niccolo
Franco og Aretinos alderdoms elskede Perina, likesom han har foretatt
den for dramaet fornødne forskyvning av handlingen. Det er et fantasi-
drama med en fri benyttelse av historiske personer og begivenheter.
Det er tragedien om sinnets tomhet. Engang stod Aretino stor og mek-
tig, fylte rummet og kastet bred og svart skygge. Han eide et umettelig
og praktfullt livsbegjær, og på det blev han dikter, en svulmende ord-
dikter, — for det var livsnydelse i det også. Og han elsket makt, derfor
smigret og forfulgte han, skrev en salme igår og en liderlig vise idag.
Han er mannen med «lunger spilte som galeiens fyldte seil!».
Men så kommer alderdommen. Gjentagelsen. Det første pust av glem-
selen. Seilet blir gjennemhullet, vinden fyller det ikke lenger. Han brøt
engang med renessansens redsel for det tomme solfylte rum, overvant
angsten for sletten og gikk ut på den, stod stor på solsletten. Men jo
lengere han kom utpå, desto mindre følte han sig, sletten blev alltid større,
tomhetens fare øket, sletteangsten var over ham.
Dramaet gir hans siste kamp mot tomheten som vil tilintetgjøre ham.
Det er selve livsbegjærets kamp mot døden. Av redsel for ensomheten
sanker han om sig all Venezias berme, fordrukne adelsmenn og gatens
løse kvinnfolk. Han roper på ny larm til å fylle rummet med. Inntil alle
forlater ham og han synker sammen for den siste gjest: rummet selv.
«Bryllupet i Genua» er et lyrisk drama om striden mellem diktning
og dåd, eiendommelig i sin lidenskap, i sin stemning av hav, men uklart
og søkt og med scener som står på parodiens rand... «Mot Karneval» er
dramaet om Kincks helt, Machiavelli, i hvem Kinck ser en av verdens
største genier. Dramaet er det italienske motstykke til «Driftekaren»,
og gir tragedien om føreren som ser de store mål og har evnen
til å vise sitt folk veien frem til frihet og dåd. Han har den store frelsende
viden, og han kjenner læren om midlet som tar glans av målets stjerne.
Men til å gjennemføre sine idéer trenger han fyrsten, den ubønnhørlige,
villende fyrste, som han aldri finner. Han taper også i kampen med
mengden, derfor blir hans egen gjerning liten, han blir en stor og ensom
politisk tenker og en liten stats gesandt. Han vilde redde sitt land og
folk, og han blir sin bys fest-arrangør, dens karnevals-leder.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
