Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Sigbjørn Obstfelder
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
GBJØRN OBSTFELDER 145
Han ser himmel, skyer, solen, det er verden, klodenes hjem, han ser hus,
vinduer, kirketårn, det er jorden, menneskenes hjem. Han ser menneskene
og dyrene. Intet av dette ser han i særpreget form, — det er velklædte
herrer, smilende damer, lutende hester — synet er så almindelig, inntrykket
så ordinært som mulig. Og så mellem
disse almindelige store billeder noen små
inntrykk, dagligdagse de også, men de gir
stemningen en egen tungsindighet — en
regndråpe, skyene samler sig, solen blir
borte, skyene blir tunge. Nettop fordi
inntrykkene er ført ned til det alminde-
lige, får billedene en betydningsfull stor-
het, det er verden, jorden, menneskene,
den hele tilværelse, — og denne forunder-
lige virkning opnåes ved motsetningen
mellem det almindelige i inntrykkene og
det iakttagende sinns egenart, som vi for-
nemmer gjennem selve opstillingen, gjen-
nem rytmen, gjennem den tungsindige und-
ren som er i stigning fra vers til vers, inntil
det utløser sig i det naivt stemte utbrudd:
Jeg ser, jeg ser....
Jeg er vist kommet på en feil klode!
o li Sigbjørn Obstfelder. Fotografi fra hans
Her er så underligt... ere
Og med disse uendelig forenklede virkemidler, disse få billeder og
strofer har han fanget den mottagelige leser inn i den samme uhyggefølelse
av at alt er fremmed, underlig. Det gjelder med dette dikt som med hans
aller fleste andre, hvad han engang skrev om skuespillet «De røde Dråber»:
«Det er jo egentlig ikke nyttig at forklare og sætte ord til, — der, hvor
man netop har forsøkt at fremstille det ordløse... Det er i pauser, i be-
vægelserne bag ordet, i tonefaldene, at dette stykkets største dramatik som
oftest ligger... Thi bagom det hele, så er det ikke engang Odd eller Borg-
hild eller nogen av dem meningen — men selve livet i dets brytning, i dets
sorg, med sorgens skjønhet, — menneskenes Åhasverusgang, — dets famlen
mot det uendelige, dets synken tilbake til jordbunden.» Slik er det med
hans dikte også. Det er det ordløse, bevegelsen bak ordene han vil or
frem — og får frem —, og det er selve livet som er diktets mening.
Foruten «Jeg ser» inneholdt denne diktsamling så deilige dikte som
«Julaften», skrevet i Amerika, fylt av ensomhetsfølelse og hjemlengsel,
10—V
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
