Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Nils Kjær
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
150 NITTI-ÄÅRENE
var det ikke for dets konservative, gammeldagse og begrensede livsopfat-
ning, tvert imot, det var fordi det ikke eide den sanne konservatisme, den
dyptgrodde og tradisjonsmettede livsfølelse, fordi den ikke kunde finne ro,
eller bli i sin form for kultur, men endelig skulde puste sig op, lufte sig
i latterlige fremskritt, flytte på sig, ikke være sig selv. Han var anti-
demokrat i den forstand at han avskydde mennesker på åndelig plattfot-
gang til velgermøtet; men han hadde den fineste opfatning av et stillferdig
enkelt menneskes verdi. Han hadde den dypeste forakt for sjelelig tyranni,
i hvilken form han møtte det. Han har mange ganger hånet all viden-
skapelig snusfornuft og pedagogisk støvdryss og foretrakk naturlig mangel
på viden for lærde teorier. Han var i alt sitt virke naturalistenes ube-
tingede motstander, han moret sig med å sette skrekk og forargelse i alvors-
fulle bokmenn ved å sette troen på sjøormen over Darwinismens lære.
I den presteforfølgende norske litteratur er han en av de meget få som
med velvilje og ærbødighet skildrer den almindelige fromme prest, som
hverken er av Brand- eller Sangtypen. For politikk hadde han en dyp
avsky og særlig for den vestlandske form, som bærer av mål- og avholds-
saken. Bønders vesen, uttrykksmåte og tankegang var ham ganske ukjent.
Han var uten kontakt med samfundet, en slentrende «lediggjenger»,
en spotter over reformiver, en avgjort tviler på fremskrittet. De menn
han beundret og skrev om («Essays. Fremmede Forfattere», hans debutbok,
1895, «Bøger og Billeder. Nye Essays», 1898), er vidt forskjellige ånder,
men står alle på hver sin måte i forhold til motsetningene i hans eget
sinn. Det er Villon, som en poet fra de dager, da man ved det forstod
«en forloren stratenrøver med nedtraadte sko og uredt haar, en kneipe-
gast og vægterplage, som sang sine viser for et lurvet publikum i tarvelige
buler eller paa gaten ved nattetid og alene for sig selv paa streiftog over
vide marker. Disse svundne dages poeter var et problem og et under for
alle respektable og regelrette borgere. Vor tids poeter er blot undre og
problemer for sig selv. Den gang ødslede man i naiv kunstnerglæde med
sit talent uten synderlig tanke paa ry eller fordel; nu fører man omhyg-
gelig bog over sine stemninger og vrider endog flasken naar den er tom.»
— Og han er fengslet av den fantastiske Hoffmann; men det er fremfor
alt Cervantes, hvis «Don Quixote» var ham noe av bøkenes bok. Men det
var også Dickens med hans menneskevrimmel, hans fantasi, hans humor
og hans menneskekjærlighet. Og det er Holberg med sin opdragende
komiske diktning. Og det var ikke minst Wessel, hvis melankolske smil
og ynde i det spotske uttrykk er beslektet med Kjærs.
Svingningene i Kjærs sinn mellem jevnhet og forpint uro, mellem
tillit og melankolsk mistro, mellem sund naturfølelse og uhyggelig under-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
