Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigrid Undset
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SIGRID UNDSET 35
får stadig sterkere makt over hennes sinn. Hennes anger er dyp, hennes
religiøse hengivelse sterk. Men hun er allikevel den samme, stolt til hov-
mod, selvrådig, rank og modig og med strøk av tross og villhet over sitt
sterke og rike sinn. Det er titt nok kulde mellem henne og Erlend, han
krenker henne uavlatelig, og hun samler det alt og glemmer ikke en eneste
krenkelse. Men i det samme nu faren er over dem, eller de har vært lenge
adskilt, føler de begge overveldende og uimotståelig at de hører ubrødelig
sammen, og at intet betyr så meget som det at de elsker hverandre.
I det siste bind, «Korset», avsluttes så beretningen om Kristin og Erlend
og deres barn. De to kjemper ennu sin elskovs kamp i kval og fryd, og
deres kamp kaster lys og skygge over sønnene som vokser op, blir unge
menn og tar til å skjønne. Nu er det at gjengjeldelsen først for alvor
rammer Kristin. Hun forstår ikke før det er for sent, at sønnene går der
og ser sine foreldre, for dem to halvgamle mennesker i elskovs kamp, og
de blir sky og lukket for henne av det de må se. Kristins sinn gjennem-
lever all den kval en kvinne kan lide, sprengt av kjærlighet til mannen
og forakt og uvilje, av den økende angst for sønnene, som hun ser blir
unge menn med den samme uro i sinnet som hun selv og Erlend har båret.
Og det er som hennes egen skjebne og hennes brøde bryter op som et
sår i forholdet til barna. Slik hun krenket sin far, slik kan og vil og må
sønnene hver på sin måte krenke henne. Som faren, Lavrans, mistet henne,
vil hun miste alle sine sønner.
Erlend sitter på nåde på Kristins gård, selv ufattig og utenfor og han
gjemmer sine savn under en likesælhet som Kristin ikke forstår. Hun ser
bare at han intet utretter, og at han drar sønnene over til sig og lar henne
bære alle byrder. Men da hun i en besk stund sier ham hvad hun tenker
om ham, hovmodig og selvrettferdig som hun ennu er, rider Erlend fra
gården. Til det ypperste i romanen, uforlignelig fortalt, hører det avsnitt
som beretter om Kristins besøk hos Erlend for å forlike sig med ham.
Med en egen smertefull sødme er det fortalt om denne den siste lykke
mellem de to her de er ene, om hvordan de ennu drager og lokker hver-
andre, den siste gangen før Erlends bratte død.
Men for Kristin var forholdet til Erlend alt, også i forholdet til søn-
nene, til slekt og gård. Hun er nu en overflødig, hennes røtter er gjen-
nemskåret, hun går sin pilegrimsgang til Nidaros og gjemmer sig i Rein
kloster. Sotten som tar til å herje landet, og som slår ned flere av hennes
sønner, tar til slutt også henne.
Hun dør ferdig, men ukuet, stolt, men ydmyk. Fattig, ensom, men
rik av hjerte. I sin dødsstund gir hun bort sin brudering for at det skal
leses messe for en ussel og forkommen kvinne: «Hun aapnet øinene, saa
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
