Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Ingeborg Refling Hagen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
78 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
hennes egen fantasi henne med sig, den løper lypsk, blir mareritt, og det
blir til kunstnerisk overdrivelse, og virkningen forfeiles. Og når fantasien slik
sprenger sig selv, merker man tydelig den mørkreddes vellystige glede over
sin egen skrekk, sine egne ville billeder. Man kan vanskelig komme forbi
den tanke at angsten har fortrengt andre følelser, et sundt og fritt følelsesliv
er undertykt av mørkeredsel,og en del av den indre kamp disse verker
bærer spor av, er kampen for befrielse fra angsten som motiv for diktningen.
At disse mørkeredd-fantasier er hennes egne, dikterisk utformet, like
meget som det er gamle sagn hun gir form, åpenbares i den rytmiske stil
hvori de utformes, en prosastil som stadig mere og mere nærmer sig den
lyriske, og til slutt i befrielsen blir vers, ganske visst ikke almindelige
regelbundne vers, men rytmikk og ofte rim, strofer hvori hun likesom
puster langt ut efter mørkeredslen.
Den første gruppe av hennes fortellinger og skildringer utgjøres av
«Naar Elv skifter Leie» (1920), «Svartsnær» (1921), «Loke saar Havre»
(1922), «Ugild» (1923) og «Valvarsel» (1924). Det er en diktning om
hvordan angsten og mørkeredslen utsletter og tilintetgjør livsviljen, det
er bare én utgang, døden, det mørke tjernet som taust og barmhjertig
tar imot. Denne periode munner ut i det ville middelalderbillede «Val-
varsel» med dens jagende tunge angstrytme og blodbilledene manet frem
av tidens mørke, med vellyst i de sterke farver. Her stiger det hurtig
til overdrivelsen, billede dynges på billede, redsel på redsel, og det ender
med at leseren ganske kjølig ikke tror på det som fortelles.
Fra «Glåm» (1925) av blir eventyrtonen sterkere i hennes diktning.
De verker som her danner en gruppe, er «Glåm», «Marihånd» (1926),
«Brudgommen» (1927) og «Fostersverdet» (1928) som fører videre over
til neste gruppe. «Glåm» er en av hennes sikreste og rytmisk sterkest
utformede bøker. Her er angsten forenet med en bestemt eventyrfigur
— glåm er et skrymt som varsler sykdom og død. Nettop det at hun
symboliserer angsten i en bestemt kjent eventyrskikkelse, strammer beret-
ningen, og skjønt mørkeredd-fantasiene er ville nok, er de her mere kunst-
nerisk behersket enn i de umiddelbart foregående bøker.. I de følgende,
«Marihånd» og «Brudgommen» kjemper hun en strid med den nye even-
tyrform, som krever en renere linje og en strengere holdning, mere enkel-
het i billeder og stil. Og i «Fostersverdet» raser det likefrem en kamp
om form og emne, — man har her følelsen av hun selv ser at emnet
angsten som slektsarv og stilens rytme av redsler holder på å bli et kom-
pleks hun nu må befri sig for.
Overgangen kom med «Tidhvervsklokken» (1929) og de efterfølgende
«I skreddertimen» (1930), «Har du hørt det?» (1931), «Jeg vil hematt»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
