Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Olaf Bull
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
140 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
Bjørnson — Bjørnson gikk bevisst inn i Wergelands gjerning og tok op
Wergelands livstanke om å forene borgergjerning og diktergjerning. Og i
Bjørnsons lyrikk er det noget av det samme strømmende billedrike og
direkte som i Wergelands, selv om Bjørnson var ganske anderledes virke-
lighetsbunden og intet hadde av Wergelands himmeltone. Sterkest møtes
de i norskhetsfølelse og naturfølelse. Slekt-
skapet mellem Wergeland og Nils Collett
Vogt føles i at de har noe av den samme
vårberuste ungdomsfølelse og i den rolle
begeistringen spiller for dem, og i norsk-
hetsfølelsen og naturbilledets betydning.
Og mellem Collett Vogt og Bull er det
igjen slektskap. For begge spiller virke-
lighetsinntrykket den største rolle og de
søker begge sine følelser og tanker utløst
og fremstilt gjennem naturbilledet, og da
særlig gjennem billedet av norsk vår. Og
derved kan man kanskje føre linjen til-
bake til Wergeland. Men går man dypere,
til det menneskelige, er det mangt og
meget som skiller. Wergeland gav sig selv
på dødsleiet den største ros han mente å
kunne gi et menneske, den at en god
Olaf Bul, f. i Oslo 10. novbr. 1881, å. i borger hadde han vært, — opfylt av den
Oslo 23. juni 1933. Fotografi fra 1887. tanke 4 leve å samfølelse med folket.
Eller for å samle alt i ett billede, kan man tenke sig sterkere motsetninger
enn den hjemmekjære Wergelands dype sorg over å skulle miste «Grotten»,
hans klage over at nu skal han bli <o saa arm — saa arm som ribbet Straa»
fordi de tar hans hjem fra ham — og saa Olaf Bull som kaller sig selv
en nomade, «svøpt i min kappe, mit hjem», og som overgivent spøker med
det å bo, — bare et par dager kan han holde den lykke ut:
Og snart er jeg indenfor stængte døre
høit over aftenens blaanende trær. —
Jeg kan ikke skrive, for dypt i mit øre
svulmer en latter, saa pigelig skjær —
den sødeste stemme, som roper efter:
«Gaa-hjem og bo, da, af alle kræfter !»
Og hun har ret — for paa mandag ender det!
Jeg sidder paa stolen og bor, saa jeg kjender det!
Og av den lyse verdenserobrende stemning som det var i Wergelands
digtning og i Nils Collett Vogts trossige ungdomsvers, er det intet hos Olaf
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
