Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Olaf Bull
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
OLAF BULL 141
Bull. Det er to naturbilleder, begge av trær i vinteren, begge utpreget
norske, som gir samklangen i tonen i Nils Collett Vogts og Bulls digtning
og forskjellen i deres følemåte. Det ene er Collett Vogts heftige ungdoms-
dikt «Var jeg blot en gran i skogen», med slutningsverset:
Var jeg blot en gran i skogen,
der, når vinterstormen kommer
— luften blekner, sneen falder —
suser gjennem skogens haller
lik en vidt utslagen fane,
til det grønnes næste sommer!
Det annet er Olaf Bulls «Bjærken», hvis første strofer lyder slik:
Og vintren stunder til, de første skjærver
av fagert isglimt lyser mellem stener, —
og høit i luften
ser jeg et bjærketræ, som spiler sine nerver,
det høie brus av trætte, triste grener.
Likesom Collett Vogs er en rekke av Olaf Bulls dikt viet våren, den
aller tidligste vår som bare er som uro i luften, i saftenes gang i trærnes
årer, i det svake, ennu blomsterløse liv på marken. Våren gav Wergeland
skapelsesbilleder og Nils Collett Vogt den veldige uro, den store utvé og
kampstemningen. Men Olaf Bulls vårdikt eier en bitter smerte; våren løfter
ham aldri ut over ham selv i forglemmelse og ut over den hete uro som
herjer hans sinn. Denne uro er en sjelelig bevegelse, opstått i hans indre,
knyttet til hans indre, hisset av våren, men ikke vakt av den. Han kom-
mer ikke av den ut over sin egen ånds atmosfære, den bringer ham ingen
befrielse og gir ham ikke utvé eller en videre og større eller mere omfat-
tende fornemmelse av verden. Nils Collett Vogt stod urovakt og uro-
vekkende i samfundet, i krig mot det. Mellem ham og Olaf Bull ligger
en generasjons skuffelser. Han tilhørte den generasjon som debuterte i
århundrets første ti-år, og selv om det er vanskelig å bestemme og tydelig-
gjøre, kan det ha merket hans holdning at han var ung i en tid da alt
i politikk var grått og nedslående og hemmelig knugende som en angst
eller et trykk en ikke er sig klart bevisst. Det kan ha styrket og øket hans
følelse av å være samfundsløs, hjemstavnsløs, men det har selvsagt ikke
skapt denne følelse, den er en del av hans natur. Den skuffelse han har
kjent over sin egen generasjon, og som nøie uttrykker denne generasjons
hverdagsskjebne, har han gjengitt i diktet «Vor gyldne ungdom» — en
fantasi over en ungdoms nederlag i en altfor koldt utregnet virkelighet.
Da heller sin egen bo-løse fantasitilværelse:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
