Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Arnulf Øverland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
170 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
all religion som bare er ham overtro og redsel, i alle fall den kristne
religion; tross hans sinn er fylt av livets øde, har han bevart hemmelig-
heten i sig, bevisstheten om at ironi og skepsis er våre små våben, men
evnen til å undres og mottagelighet for det hemmelige og uløste og uløse-
lige det eneste fruktbare og skapende. Det er en form for å bøie sig for
det gåtefulle, uttrykt i de linjer:
Ingen kan vite, om dødens drøm
er den ringere del.
++. Øverland har utgitt tre novellesamlinger, «Den hårde Fred» (1916),
«Deilig er jorden» (1923) og «Gud plantet en have» (1931). Novellene er
utformet med den samme intense artistiske følelse for enkelhet og klarhet
som diktene. De er holdt i en dempet kjølig stil hvorigjennem lidenskapen
klinger snart som ironi, snart som en tilbaketrengt resignasjon som ligger
nær inn til livsforakt. Også i sine noveller søker han til bibelske motiver
enten fordi motivet kaller på hans fantasi eller det kan brukes til agita-
sjon, — han mener å kunne avsløre Bibelens tendensigøse forfalskning av
begivenheter og motiver. Disse bibelske noveller er som regel nokså svake.
Karakteristisk er «Drømmemesteren» (i «Gud plantet en have») som for-
teller Jakob og Josefs historie. Bibelens beretning om Josef er en tendensiøs
historisk roman, — dog ikke mere tendensiøs enn at vi kan lese oss til Josefs
sanne vesen og karakter, hans store begavelse, hans innsmigrende strålende
vesen, hans listighet og sladderaktighet og hans hovmod. Det er en ypperlig
og fengslende roman som nok kan sette ens fantasi i bevegelse. (Thomas
Mann utgir for tiden en stor roman over emnet, «Josef og hans brødre»,
preget av forståelse både av de store lysende og store skyggende sider i Josefs
begavelse). Men i Øverlands beretning blir både begivenheter og personer
skåret ned, de interesserer oss ikke noe videre lenger, og det er kommet noe
matt og dødt i selve fortellingen. Øverland er i det hele tatt ikke fri for å
være blind av vrede når det gjelder religion og religiøse fenomener. Det
foruroligende i «3 foredrag til offentlig forargelse» (1933) var ikke deres
blasfemi, men det at spørsmålene var så blindt fanatisk opfattet og så svakt
gjennemtenkt.
Heller ikke de freudske noveller i Øverlands siste novellesamling står
på høide med hans øvrige kunst. De er for tydelige, hensikten blir for
åpenbar, metodens spor er ikke utslettet.
Det er stemningsnovellene og legendene som er de ypperste i hans
prosadiktning. De eier intensitet i oplevelsen, klarhet i billedet og forener
med det, ironisk eller alvorlig følt, legendens mystikk og symbol.
Øverland har enn videre skrevet to skuespill, «Venner» (1917) og «Gi
mig ditt hjerte» (1930). Det første som kom til opførelse 16 år efter det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
