Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Arnulf Øverland - Gunnar Reiss-Andersen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
REISS-ANDERSEN 171
var gitt ut, i 1933, og hadde en stor sukcess, er et fengslende psykologisk
drama om sammenstøtet mellem to mennesketyper, han som utfører hand-
lingen, dåden, skaper verket, og den smidige snylter som stjeler dåden, be-
rømmelsen og lønnen. Det annet skuespill handler om den sterkestes makt
over kvinnens erotiske fantasi, — Lilian uttrykker dets idé i slutnings-
replikken i annen akt: «Det er dere som skal føre våben for oss. Skjønner
du ikke det? — Vi tilfaller dem, som kan gjøre det for oss. Vi er ikke
anderledes.» Også dette er et virkningsfullt og gjennemtenkt skuespill,
men det svekkes av et usikkert efterspill.
Gunnar Reiss-Andersen (f. 1896) har fra sin første debutbok «Ind-
vielsens aar» (1921) og inntil sin siste, «Lykkens prøve. Dikte gjennem ti
år» (1931), hvor han har gjort et kresent utvalg av sin poesi og føid til et
snes nye dikte, kjempet en kamp med sin farlige formelle evne som tillot
ham alltid å skrive så mange gode, men stofflig sett lette vers. I hans roman
«Nyt liv» sier en venn til bokens hovedperson, den unge maleren Eyvind:
«Det vil kanske vise sig engang i tiden, at du har talent trods al talentfuld-
heten». Replikken forteller sikkert hvor bevisst Reiss-Andersen været den
fare som truet hans egen kunst. Nu er der og har aldri vært noen tvil om
Reiss-Andersens talent, men talentet har ført en aldri hvilende kamp mot
talentfullheten, og det hender at talentet ligger under. Den mindre svakhet
som han er kommet helt over, var at den efterklang som fantes i hans første
vers, særlig fra Olaf Bulls diktning. Den større svakhet som han rimeligvis
vil ha å kjempe med hele sitt liv, er forholdet til stoffet, en svakhet for å
slippe det for lett, på det stadium da diktet er blitt nesten godt og klinger
uklanderlig, men før han er nådd inn til stoffets kjerne, og derfor også før
diktet har fått den endelige konsentrerte form. Bedre enn noen annen kan
gjøre det, har han selv skildret kampen i et dikt i samlingen «Himmelskrift»
(1928). Det heter i «Tigerspranget» hvori han stiller op sin poesis høie
mål og ber om at tigeren må lære hans vers dette:
Lær det aa fortætte
spranget i en spenning,
skjøn som tyngdens lette
steilen i en brenning.
Bare blod kan nære
tigerhjerters flamme!
Lær mitt vers den svære
kloens kunst, aa ramme.
Lær det aa forlange
mer enn det aa snerte.
Lær det tigerspranget
mot mitt eget hjerte!
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
