Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Olav Aukrust
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
AUKRUST 189
, Daa hjarta mit fraus med si siste von,
vart kjelda med ein gong fullflødd.
I sanning er eg ein aasteson,
av naade er eg ein nyfødd.
Menneskeheten er innesluttet i en satans-verden. Bare spredt når lyset
innover menneskene:
Med sol og angar og elsk og sjel:
me sjelv daa endaa og frys paa ferdi.
Det er for kaldt.
Kjempeskuggen av Satan sjøl”
staar skum og skakk over heile verdi
og klumsar alt.
Eg sit og drygjer og drøymer her,
og straalande smyg gjenom glop og gluggar
og nyklehol...
Eg stirer inn i ei onnor verd,
ei rein og klaar ei og fri for skuggar
og skrymt i sol.
Den samme kamp kjempes i hvert menneskes hjerte. Det heter i den
praktfulle hymne, hvori seiren forkynnes og befrielsen åpenbares:
Kom himmelørn og helvitorm
som høgg kvarandre i kvart mannahjarte!
Godmorgen, land og hav og sol og storm
og striden stor i storm og straalar bjarte.
No styrk deg, sjæl, drikk morgondogg,
kom aand, kom ned paa desse fjell med manna!
Gjer frisk og fri! Gjev draken banehogg,
syng sigersong og heilagt hosianna!
Et så merkelig filosofisk og dypsindig dikt som man har villet gjøre
«Himmelvarden» til, er det nå ikke. Det er ikke dets ofte uklare tanker,
som gjør det så bemerkelsesverdig. Men det er den lyriske kraft, den
fantasiflukt det eier. I kraft av disse egenskaper er det et virkelig stort
dikt, og dertil kommer at det har en merkverdig sproglig rikdom. Det
har naturbilleder av uforlignelig skjønnhet, skildringer av fjellets natur på
engang så anskuelige og så poesifulle at vår diktning har ikke megen lyrikk
som her når høiere. For denne dikter synes det like lett og naturlig å
finne poetiske uttrykk og billeder for sin natursans og for sin erotiske
følelse som for sin eftertanke og religiøse higen, hans dikteriske evne er
synsk og skapende og fantasirik og vidt søkende. Han kan stille billeder
mot hverandre med den sterkeste dramatiske virkning som i «Vaar» med
den tæringssyke piken som lytter ut til fossen i vårflommen:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
