Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Og så lager vi en ekspedisjon
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
— Kanskje Pearys forbud mot å besøke «Fram» hadde til hen-
sikt å hindre Sverdrup i å få eskimoer i sin tjeneste, sier Mylius-
Erichsen.
Marsanguark setter i en munter latter og Panigpark fniser
stille med.
— Ja, naturligvis, sier Mansanguark. Der talte du riktig!
Peary vilde være alene om å ha eskimoer i sin tjeneste og til sin
hjelp. Han alene vilde trenge lengst fram mot nord, bort fra
landene. Det var nå hans lyst enda vi synes den er merkelig, for
der oppe lever det jo slett ingen dyr og bor ingen mennesker og
er bare is, drivende is, og intet land å se. Men hvert menneske
har sin mening og sin lyst.
Så forteller Mansanguark videre:
— Osarkark som egentlig slett ikke var i Pearys tjeneste rodde
engang fra Etah i kajakk ut mot det store hvite skipet, som lå
der tett ved kysten. Det store hvite skipets kaptein ropte ned fra
sitt hus ovenpå skipet:
— Hvor kommer du fra? Er du fra Peary?
Forskrekket svarte Osarkark ja, trass i det at han ikke sa sant.
Da forbød kapteinen ham å komme ombord, for nå var han vel
blitt sint på Peary. Osarkark fortalte siden at han angret sitt ja.
Bare jeg hadde sagt nei og var kommet ombord og hadde fått
gode saker av skipsfolkene. Men så var vel Peary blitt min
fiende. Men det var noe vi ofte tenkte på: Hvor hadde det store
hvite skips kaptein lært å tale språket vårt — han kunde nemlig
uttrykke seg forståelig om mange ting. ... Fra det hvite skipet
sendte de bud over etter Peary og hans folk, at de skulde komme
på besøk og til etegilde. Noen av Pearys folk dro over, det så
vi, men Peary selv vilde ikke ...
Det ble hundekjøring og leirliv, friskt sportsliv som Rasmussen
likte. Nå følte han blodet slå ordentlig i årene sine. Bikkjene løp
bortover den evige snøflaten på Melvillebukta, den syntes aldri
å ville ta slutt. Og godt var det, for så kunde en da kjøre lenger
enn langt, ja, gjerne til verdens ende så det ut for.
De tre unge menneskene hadde tatt med seg telt, en skulde
da bo standsmessig selv om en reiste i jordens ytterkanter. Men
39
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
